Lars Brustugun har skrevet meningsartikkel om klimatiltak som kommer altfor sent, så mye tid er tapt. Han nevner at Torgeir T. Garmo nå er «omvendt»: Fra å være kjernekraftmotstander, til å mene at også kjernekraft kan være nødvendig, for å fase ut den fossile energien før den «ødelegger» klimaet.
Tyske politikere – med tidligere forbundskansler Angela Merkel i spissen – har gått i motsatt retning, med å fase ut all kjernekraft. Det var meningen å erstatte mye kjernekraft med å bruke mye naturgass – i to grove rørledninger fra Russland og via Østersjøen – til kraftproduksjon. Så ble det krig, og sabotasjeaksjon som ødela de rørledningene. Derfor bruker tyskerne nå altfor mye brunkull til kraftproduksjon.
Med etterpåklokskap kan det konstateres at stor mulighet ble skuslet bort, da det ble bygd stort og dyrt LNG-anlegg på Melkøya ved Hammer-fest i Finnmark, for store mengder naturgass fra feltene Snøhvit, Albatross og Askeladden på Tromsøflaket: Alternativ som da ble valgt bort var grov rørledning inn til Skibotn i Troms, langs grensen mellom Finland og Sverige til Bottenvika, og i Østersjøen videre sørover til Tyskland. Det ville blitt stor investering; men storparten av den kunne blitt finansiert av Statens pensjonsfond utland.
Brustugun nevner at det fortsatt bygges kullkraftverk i det store nye industrilandet Kina. India er noe nyere stort industriland, og trenger veldig mye ny kraft til industriutvikling omtrent som i Kina. Det er veldig stor mulighet for solkraft i «ørkendelstaten» Rajasthan; men den kraften må «balanseres» (jevnes ut) med mye vannkraft fra Himalaya i både India og Nepal, som vil kreve temmelig lange og dyre kraftledninger.
Digert vannkraftprosjekt ved Chisapani i vestlig del av Nepal har «stått i stampe» i flere tiår, fordi det mangler både avtale mellom Nepal og India om det, og finansiering av det. Statens pensjonsfond utland kan finansiere både solkraftverk og lange kraftledninger i India, og vannkraft-verk i Nepal; men avkastningen fra slike investeringer blir vel for liten, når vi trenger stor avkastning fra det fondet til framtidige statsbudsjett?
Brustugun nevner også at T. T. Garmo tok opp store globale utfordringer i 17. mai-tale i 1993. Det året vedtok Stortinget Verneplan 4 for vassdrag, med vern av mange elver i Møre og Romsdal, og både Bøvre, Finna, Ostre og Tora i Ottadalen. Da var det vel forhåpning om mye gasskraft fra stort verk på Tjeldbergodden på Nordmøre, så behovet for ny vannkraft i det fylket og deler av nabofylker ble vurdert som lite.
Den viktige forutsetningen sviktet, med beslutningen om metanolverk i stedet for gasskraftverk; men med nevnt verneplan ble det stor reduksjon av utbyggingen av Øvre Otta. Nå ville det vært «kjekt å ha» utbygging etter planen fra 1973, med prosjektnavnet «Storbreheimen»: Da ville det vel også blitt grov kabel for utveksling av kraft i Nordfjord og via Shetland til Skottland, i stedet for prosjektet NorthConnect fra Hardanger, som nå er skrotet.