I arbeidet med organisering og gjennomgang av det videregående skoletilbudet i Innlandet vil vi vise til Regional plan for det inkluderende Innlandet:

Regional plan for det inkluderende Innlandet skal bidra til at Innlandet oppleves som et åpent og inkluderende samfunn for alle, både økonomisk, sosialt, kulturelt og etnisk. Planen skal også bidra til å utjevne ulikheter sosialt og økonomisk, gjennom god inkludering i tidlig oppvekst, skole, utdanning og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Videre skal planen bidra til at barn og unges oppvekst i Innlandet får preg av åpenhet, tilhørighet og respekt.

Små skolesteder har bedre gjennomføring og lavere samfunnsmessige kostnader enn store skoler, f.eks. er det i NGS avdeling Lom og Dombås 98-100% gjennomføring. Skolene leverer gode resultat, av de beste i landet. Det er god bærekraft i å ta vare på, og utvikle gode miljø. Nettundervisning kan brukes som et supplement både til og fra de mindre skolestedene.

Det er ikke alltid at stort er bra. Det er IKKE bra at alt av skolesteder skal flyttes nedover Gudbrandsdalen mot sentrale strøk, det taper vi som samfunn på. Det blir ikke attraktivt å bosette seg i utkantene. En stor del av økningen i verdiskapningen fra turister og opplevelsesferier vil skje i utkantene. Regjeringen påpeker at dette er ett stort potensial. Det må vi Gudbrandsdalen utnytte. Det er vår mulighet for verdiskapning med de store naturressursene vi har tilgang til. Storsamfunnet må spille på lag med oss, ikke motarbeide oss.

Det er viktig å omorganisere en gang iblant og tilpasse det til terrenget rundt i Gudbrandsdalen. Da må en ikke tilpasse terrenget til tilbudsstrukturen. Det er ikke riktig å legge ned ting som fungerer godt og hvor skolene har lite frafall. Skoler i utkanter er ett viktig element i samfunnet, de gjør at folk ønsker å flytte til område. Om det er få tilbud kan de tolerere, men skolen må være tilstede i nærheten. Vi må se på styrking av små skolesteder i utkanten.

Legges det ned skolesteder/skoler ett sted må det bygges på andre steder. Dette koster også penger og må tas med i en helhetsvurdering sammen med driftsutgifter til skolestedet og hvor mye frafall den enkelte skole har. I tillegg må det tenkes på at utkantelever får høyere utgifter til sin skolegang. Stipend dekker ikke leie, strøm og andre utgifter en elev har om de må bo borte. Økende psykiske og sosiale utfordringer i befolkningen er moment som må med i vurderingen i tillegg til kriteriene som er satt i saken fra fylkeskommunen.

Kompetansen er en stor utfordring per i dag, og vil bli enda større utfordring fram i tid. Dette spesielt hvis videregående skole med det nettverket skolen, lærere, lærebedrifter med deres kompetansemiljø legges ned eller reduseres sterkt. Dette vil bidra til utarming av alt annet arbeidsliv og sosiale sammenhenger i regionene. Nord Gudbrandsdalen har større demografiske utfordringer enn Finnmark. Vi må ikke bidra til å tømme dalen vår for ungdom.

Konklusjon:

Det bør hensyntas de skoler som har lite frafall, det er god samfunnsøkonomi. En elev som ikke gjennomfører videregående skole, og faller utenfor skole og arbeidsliv koster samfunnet ca. 15.000.000, - senere i livet (tall fra NAV).

Prinsipper for valg av linjer og skolesteder bør være slik at det ikke flyttes nedover dalen, men heller nordover i dalen. Det er fint at det skal bli mere langsiktighet i linjevalg slik at skoler slipper å slåss hvert år for linjene sine, det tapper dem for krefter og gir usikkerhet.