MEINING:

Kva nå Sjukehuset Innlandet?

Meining

Spesialisthelsetjenesten har vært i en rivende utvikling de senere år, og denne utvikling vil fortsette i minst samme tempo videre framover. Samtidig vet vi at politikere fra øst og vest, nord og sør fram til nylig har gitt sin støtte til et nytt sykehus ved Mjøsbrua, riktignok med litt forskjellig utgangspunkt, men likevel med et felles forslag som har fått støtte i store deler av Innlandet. Så kom forslaget om et nytt Mjøssykehus i Brumunddal på bordet Umiddelbart ser vi at både Hadeland og deler av Valdres ser seg om etter andre aktuelt område for å få dekket sitt behov for spesialisthelsetjenester. Samtidig går de tre mjøsbyene i forsvar for eget sykehus.

All erfaring tilsier at et stort og interessant fagmiljø med et stort antall behandlinger innenfor hver enkelt spesialitet med tilgang på avansert medisinsk utstyr og god døgnkontinuerlig beredskap, også er der de medisinske resultatene blir best og der det er enklest å rekruttere spesialisert kompetanse. Regelen om at øvelse gjør mester gjelder også innenfor spesialisthelsetjenesten. Dagens befolkningsgrunnlag er derfor en helt nødvendig forutsetning for å kunne opprettholde et allsidig og spesialisert kirurgisk tilbud i Innlandet.

Manglende enighet og manglende forståelse for behovet for et nytt sykehus og kampen for eget sykehus, kan i sin ytterste konsekvens føre til at en større del av akuttilbudet for Innlandet kan bli lokalisert til Oslo-området. Når vi samtidig vet at kompetansen og pengene følger pasientene, kan den gjenværende spesialisttjenesten i Innlandet som en følge av dette bli utarmet.

Det er forståelig at mange er opptatt av å ha et akuttsykehus så nærme som mulig, men det viktigste akuttilbudet er det som skjer omkring i hele Innlandet gjennom de prehospitala tjenestene som ambulansetjenesten og Luftambulansen. I tillegg vet vi at dersom situasjonen er riktig alvorlig, er det allerede i dag St. Olavs Hospital i Trondheim eller Oslo Universitetssykehus som utgjør det mest spesialiserte akuttilbudet for Innlandet. Mellom disse to ytterpunktene har vi alt av legevakter, lokalmedisinske sentra og det enkelte lokalsykehus i Innlandet med forskjellig kompetanse og spesialiseringen, som til sammen utgjør det akuttmedisinske tilbudet.

I tillegg til akuttilbud, vet vi at det til daglig går mange ambulanser mellom sykehusene i Innlandet og sykehusene i Oslo-området for at pasientene skal få nødvendig medisinsk behandling. Min klare oppfatning er at det å samle spesialitetene ved ett sykehus i Innlandet, er den beste løsningen for å beholde kompetanse og et spesialisert tilbud i Innlandet. Behovet for å frakte pasienter mellom sykehusene i Mjøsområdet vil da falle bort, og samtidig hindre sentralisering av tilbudet og de økonomiske ressursene.

Jeg tror dessverre ikke at et vedtak om akuttsykehus på Lillehammer og et nytt hovedsykehus i Brumunddal eller Hamar, vil stå seg for all framtid. Tvert imot frykter jeg at Lillehammer til tross for sine mange dyktige fagfolk, kan utvikle seg til å bli et B-sykehus som det etter hvert ikke vil være grunnlag for å opprettholde som annet enn et avansert lokalmedisinsk senter. Det vil hverken være økonomi, fagfolk eller befolkningsgrunnlag til to likeverdige akuttsykehus i Innlandet.

Derfor vil jeg sterkt beklage at Brumunddal nå har kommet opp som det mest aktuelle stedsvalget, og attpåtil der det viktigste argumentet er en forventet jobbreise på under 20 minutters varighet. Med all respekt å melde tror jeg at forskjellen på 20 og 30 minutter mellom alternativene Brumunddal og Moelv, ikke vil ha noen som helst betydning sammenlignet med betydningen av å kunne jobbe i et større fagmiljø med mange og sammensatte spesialiteter. Dagens unge har helt andre ambisjoner med tanke på å bygg egen karriere og det å ha et rikt utvalg av jobbmuligheter å velge mellom. Mobiliteten vil derfor være tilsvarende større i denne aldersgruppen enn tidligere generasjoner.

Til sammenligning kan en saktens spørre hvor mange av dem som jobber ved sykehusene i Oslo har kun 20 minutters reisevei til jobb? Erfaringen er iallfall at en stor del har mer enn både 20 og 30 minutters reisevei til jobb ved bruk av såvel kollektivtransport som egen privatbil. Selv har jeg opplevd å ligge ved en avdeling med pleiere og leger der alle som var på vakt pendlet fra Sverige. I dette perspektiv blir det lite relevant å argumentere med at mindre enn 20 minutters reisevei vil være avgjørende for rekrutteringen til det nye sykehuset.

Befolkningen i Moelv eller i Brumunddal vil ikke vokse vesentlig som følge av et nytt sykehus. Samtidig er Hamarområdet med sine ca. 50 tusen innbyggere, alene for lite til å rekruttere nødvendig kompetanse til det nye Mjøssykehuset. Derfor bør det nye sykehuset plasseres på Moelv som ligger midt mellom Lillehammer og Hamar og enda nærmere Gjøvik. Moelv er et naturlig knutepunkt mellom E 6 og RV 4. Med timesavganger for regiontog og det nye vegsystemet på plass innen det nye Mjøssykehuset står ferdig til bruk, vil alle de tre mjøsbyene ligge godt innenfor en reisevei på 30 minutter. Grunnlaget for en positiv byutvikling i Lillehammer, Gjøvik og Hamar vil derfor fortsatt være til stede.

Flere hevder at premissene for et nytt Mjøssykehus nå har endret seg. NEI vil jeg hevde, premissene har ikke endret seg. Befolkningsgrunnlaget er fortsatt det samme eller kan bli sterkt redusert. De økonomiske utfordringene vil være de samme eller vil øke dersom opptaksområdet blir redusert. Kampen om nødvendig kompetanse vil i hvert fall ikke bli mindre gjennom de store sykehusinvesteringene som nå er planlagt i Oslo-området.

Mitt håp er at politikere, fagfolk og styret i Helse Sør-Øst nå tenker seg godt om og lander på et vedtak som er akseptabelt med tanke på både kvalitet og avstand til behandlingstilbudet. Ikke minst for de pårørende som vil komme til dette sykehuset fra alle kanter av Innlandet, vil Moelv være et akseptabelt alternativ. Så vet vi at uansett alternativ vil det være de som bor lengst nord i Gudbrandsdalen og Ottadalen som fortsatt vil få lengst reisevei til sykehuset.