KRONIKK:

Kartlegging av skred- og flomfare gir et tryggere samfunn

Vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund  Foto: Stig Storheil

Meining

Den siste tiden har det vært en del oppmerksomhet i media om kartlegging og klassifisering av flom- og skredfare i landet vårt. Kartleggingen dokumenterer at mye eksisterende bebyggelse ligger utsatt til.

Mange lokalsamfunn i Norge er utsatt for flom- og skredfare. Dramatiske bilder fra skredet ved Kråkneset utenfor Alta tidligere i år eller skredene i Jølster i 2019 er ferske eksempler på hva naturkreftene kan sette i sving. Grundig kartlegging av flom- og skredfare gir oss kunnskap om hvordan lokalsamfunn bør utvikles, og et bedre utgangspunkt for å unngå store skader på bygninger og tap av menneskeliv i framtiden.

Naturfarer er vanskelige
Flom- og skredhendelser er svært komplekse av natur. De fleste former for naturfare er knyttet opp mot været. Å forutse slike hendelser er vanskelig, men kan i noen grad varsles. Sammen med Metrologisk Institutt (MET) bruker NVE betydelige ressurser på å varsle om flom- og skredfare. Kartleggingene gjør innbyggerne bevisste på hvilke eiendommer som er særlig utsatt for flom og skred, - da øker også effekten av varsling.

Flom kan være alt fra saktevoksende snøsmelteflom, som stort sett kommer hver vår, til plutselige og voldsomme flommer i små, bratte vassdrag etter kraftige regnbyger. Den siste typen flom drar ofte med seg løsmasser nedover vassdraget. Vi har også utfordringer med håndtering av overvann i tettbygd strøk med mye tette flater. Ved kraftig nedbør kan hele bysentrum bli oversvømt.

Skred kommer også i ulike former, som steinsprang, steinskred, fjellskred, jordskred, flomskred, snøskred, sørpeskred og kvikkleireskred. Alle skredtypene oppfører seg ulikt. Terreng, nedbør, erosjon, temperatur og eksisterende svakhetssoner i berg, løsmasser eller snø er faktorer som påvirker faren for den enkelte skredtype. Mange områder er utsatt for flere typer skred, noe som igjen øker kompleksiteten.

Økt kunnskap om fare
NVE fikk i 2009 det nasjonale skredansvaret, og har siden da jobbet systematisk med å kartlegge skredfare. Ny teknologi gjør at vi i dag kartlegger med større grad av sikkerhet enn tidligere.

Vi utarbeider to typer kart over naturfare: aktsomhetskart og farekart. Aktsomhetskartene er grove og hjelper kommunene med å avdekke behov for mer detaljert kartlegging. De gir muligheter til å styre utbyggingen til trygge områder. Uten aktsomhetskartene ville kommunene måtte kreve utredning for skredfare for all planlagt bebyggelse. Farekartene er detaljerte, viser reell fare og er den typen kart som må benyttes i utbyggingssaker. Etter hvert som skredfaren i Norge kartlegges bedre, kommer det frem at mye bebyggelse dessverre ligger i, eller delvis innenfor, en faresone. For de som bor innenfor en sone er det fremdeles lov å bo og jobbe der, men det setter begrenser for fremtidig utbygging og utvikling. I noen tilfeller gjelder dette for hele lokalsamfunn, i andre tilfeller for den enkelte huseier.

Regelverket gir sikkerhet
I Norge er utbygging i skred- og flomfarlige områder styrt av plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift (TEK17) kapittel 7.

Som utgangspunkt for lovverket er det akseptert at huset ditt kan risikere å bli skadet av flom i gjennomsnitt hvert 200. år. For skred er kravet noe strengere, og huset ditt skal ikke kunne bli tatt av skred oftere enn i snitt hvert 1000. år. For enklere bygg der det ikke er folk til vanlig, for eksempel en garasje, er det mildere krav til sikkerhet. For samfunnskritiske funksjoner, som politihus og sykehus, er kravene strengere.

Samlede vurderinger

Vurdering av skredfare trenger ikke nødvendigvis å gjøres av hver enkelt tiltakshaver. Ved å utrede skredfare på kommuneplan- eller reguleringsplannivå kan kommunen spare utbyggere penger ved å fordele kostnaden for utredningen på flere.

Samfunnet kan også til en viss grad sikre utsatt bebyggelse mot fremtidige hendelser. Sikring er kostbart, og sikringstiltakene som hvert år gjennomføres baseres på en streng vurdering av samfunnsnytten i forhold til kostnaden ved tiltaket.

Kunnskap om naturfarer gir samfunnet et best mulig utgangspunkt for å unngå store skader i framtiden. I et land som Norge, må vi ta hensyn til de farene naturen representerer. Det kan gi en ekstra belastning for hver enkelt utbygger, men samlet sett bidrar det til at vi utvikler landet slik at man kan bo og leve trygt, med minst mulig frykt for store skader.