MEINING:

Bygda gjør fri

Meining

I byen blir jeg mindre. Jeg taper av rommet som omgir meg. Når jeg går av toget på Oslo S tråkker alle rett inn i, over og gjennom intimsonen min. Det kjennes faktisk ubehagelig å bli invadert slik. Det tar noen timer å bli bymenneske igjen, det tar noen timer å trekke seg tilbake, tettere inn mot den fysiske huden og godta by-avstanden. En ny avstand innenfor den folk snakker med andre på, klør seg i hodet eller strekker seg mot holdestanga overfor meg i T-banen på.

Så kommer smittefaren i tillegg. Når jeg først reiser har jeg ikke lyst å få ødelagt bestemors 100års dag med en forkjølelse eller verre – norovirus. En gang, aldri mer. Derfor unngår jeg å ta på ting når jeg entrer Gardermoen, jeg tar i hvert fall ikke på døra til sanitæranlegget etter at jeg vasket hendene og jeg er veldig var for alle som hoster rundt meg og snur meg automatisk bort eller går på distanse der det er mulig i alle de køene.

Nå er de gamle reisevanene mine plutselig blitt den nye normalen. Der jeg begynte å oppfatte meg selv som sær, gubbete og oversensibel er nå alle i en konkurranse om å bli best i klassen i akkurat den oppførselen. Den tette, fulle, travle byplassen er plutselig ikke kul lenger, men farlig. Det kalles ikke intimsone, men «2-meters-avstand pga Covid-19».

Vi kommer tilbake fra ensomme turer i våre bakgårder, fra skiturer i fjellet, turer i skogen eller langs havet, slår på nyhetene og ser folk stå på balkonger som i små friluftsfengsler.

Blir det et paradigmeskifte? Hvor mange vil la seg påvirke av seks uker med delvis inne-stenging, flere uker med smittefare tett innpå, måneder med å måtte holde større avstand enn det infrastrukturen er bygd for? Hvor mange enkeltpersoner, ansatte eller selvstendige, hvor mange bedrifter har de siste ukene for første gang brukt alle de digitale møteverktøyene vi har snakket om i snart tjue år? Hvor mange har funnet ut at det fungerer minst like bra hvis ikke bedre? Hvor mange har slått av pc-en og vært lettet over at det ikke var en lang reise hjem som ventet etter møte?

Mens kommunene venter på smitten – spilles det bort verdifull tid som kunne brukes til å markedsføre bo- og arbeidsforholdene i Distrikts-Norge i denne situasjonen. Og da mener jeg ikke at det ikke fins smitte, det ville være både feil og forhastet. Men akkurat nå og antageligvis en stund framover er det faktisk kvalitetene våre som er etterspurte: Plass. Avstand. Utetid. Akkurat nå lærer tusenvis av mennesker seg å jobbe uten daglig fysisk oppmøte på hovedkontoret. For en mulighet for Distrikts-Norge! Heretter bør det være vanskelig å forklare hvorfor ikke flere statlige arbeidsplasser kan flyttes til Randsverk, Lalm eller Nordherad. Nå bør kommunene legge tilrette for digitale arbeidsplasser. Både eksisterende kontorfelleskap bør styrkes og det bør undersøkes om det fins muligheter for nye.

Mens kommunene venter på smitten – planlegger tusenvis av nordmenn Norgesferie. Alle som reiser i Distrikts-Norge i sommer er potensielle nye innbyggere for nettopp Distrikts-Norge. For en mulighet! Hvor enkelt er det ikke å nå reisende på typiske punkt som reiselivsbedrifter, bensinstasjoner og matbutikker?

Vi risikerer at minnen som sitter igjen av Distrikts-Norge fra koronakrisen er hytteforbudet. Hvorfor ikke kommunisere nå at både hytteeiere og flere er velkommen og ettertrykkelig ønsket som nye innbyggere?

Mye av næringsfondene i kommunene brukes nå for kriserammede bedrifter. Men kommunene bør også se lenger inn i framtiden og tar de nye mulighetene krisen gir – at mange enkeltpersoner og bedrifter orienterer seg nytt, omstiller seg, legger vekt på nye verdier.

Byluft gjør fri. Uttrykket kommer fra middelalderen. Når livegne hadde klart å oppholde seg i byen et helt år, var de fri. Jeg tok et sabbatsår fra jobben i byen i Tyskland og flyttet til Vågå. Da året var omme var jeg fri. Og ble større.