– Ikke akkurat noen hyttelandsby fra Sandbakken og oppover

– Håvard Teigen skrev innsiktsfullt, godt og tankevekkende om å reise til hytta. Hadde nå enda noen lyttet til ham!

Sandbakken: Ein møter ikkje akkurat nokon hyttelandsby frå Sandbakken og oppover, skriv Hanne Haugen i denne kommentaren til Håvard Teigen sin kronikk.   Foto: Arve Danielsen/arkiv

Meining

Ein liten kommentar til Håvard Teigen sin kronikk den 23. mars 2020.



Det har seg slik at jeg har tilbrakt påskene på Blessomøygarden i Vågå hvert år siden 1954. Det året fikk foreldrene mine bygd ei hytte der oppe på kvea til Grotheimsætra. Grotheimsætra ble i sin tid oppført av min bestefar, som var lærer i Vågå i de første tiårene på 1900-tallet. Alle påsker (og somre) har jeg vært der, men med unntak for påska i 1974; jeg var høygravid, og påskemorgen fødte jeg ei datter dette året. Men nærheten til Vågå var der likevel: 14 dager etter fødselen ankom ei vogge, snekra av Jehans Damstuggun (skrev seg Johannes Damstuen). Eline, kjerringa, og hennes søster Ragnhild Øvre var budeier på Grotheimsætra i alle år, fram til setringa opphørte i 1976. Hesjene hans Jehans er borte i dag, nå er det han Arne som slår og rundballer med store maskiner.

Da jeg var lita og bodde i Oslo, starta familiens påskereise hjem til mor og fars Gudbrandsdalen med Dovrebanen. På Ringebu var det pause, og ut å kjøpe lapskaus i pappbegre. Buss fra Otta til Moom, en grønn og gul OKB-buss. Så overnatta vi hos tante Mari og onkel Oscar på Blessomvolden. Vi ble henta av Jo Lundalykkja med Brona og slede dagen etter. Første stopp var Lundalykkja. Det ble servert kaffe av Guri kjerring, og vi fikk med et mjølkespann og griseple, før vi ble kjørt videre opp bakkene til Blessomøygarden. Havre til merra, og dram te’n Jo. Han var sprek og i godt humør, og verre ble det ikke av drammen; da ble det hallingspark opp til andre takåsen.

Senere flyttet jeg til Mo i Rana og stiftet familie. Å komme seg de 75 milene til Vågå i påskene før Arild stengte skitrekket kl. 1800 var viktig. I stedet for å slite oss opp veien med unger og tung oppakning, kunne vi hekte oss på skitrekket, hoppe av ved Veslsætrin og renne ned på ski.

I 1976 ble det ble slutt på setringa. Seterselet tatt ned (det ligger stadig under fjøset), og foreldre mine fikk satt opp det de yndet å kalle sin kårbolig. Da kunne de være der sommer og vinter uten at det ble kaldt og hustrig. Søstera mi overtok etter hvert hytta, mens jeg overtok nye Grotheimsætra med fjøs og stall. Etter flytting til Trondheim for 23 år siden, har jeg fått mulighet til å være på Blessomøygarden flere måneder i året.

Etter hvert fikk vi lov til å bygge på noen kvadratmeter (det er et LNF2-område, må vite). Slik ble det dusj og innedo, noe som har holdt GK Rør i virksomhet med årlige reparasjoner. Blåhøvegen har ikke alltid vært kjørbar vinterstid, men det er bare et par ganger vi har ringt til Ola Preststulen for å få skutertransport opp.

Skiturene på Jetta i påska har vært fantastiske, ikke minst den årlige Blåhø-turen for meg, barn og barnebarn. Påskesol og skareføre! Her går man ikke i kø, og smittefaren er lav. Men i år blir det altså ikke Vågå, Blessomøygarden eller Blåhø-tur. Jeg må nøye meg med å se påskebilder på Jettaturs Facebookvegg og kanskje i Fjuken, mens mannen rydder i garasjen. I år blir det ikke smilende hilsener på Coopen fra de blide og fantastiske damene som jobber der, eller en tur innom polet for å kjøpe en flaske lokalprodusert akevitt.

Det er riktignok ingen fare ved å være på setra. Man møter ikke akkurat noen hyttelandsby fra Sandbakken og oppover, her er det ikke afterski-partys med fulle ungdommer, og skitrekket avgikk ved døden for tredve år siden.

Men jeg får holde meg i byen, hos smittefaren; lover og regler skal følges. Men når det gjelder akkurat denne loven, skulle jeg nok ønske noen hadde lyttet til Håvard Teigen!

God påske til dere som er så heldige å få tilbringe den i Ottadalen, i fjellet og på hvite vidder!