Meining: Vågåbygda - en åpen og inkluderende kultur?

New Articles

Av Nelly Karidatter Einstulen, Vågå

Sanna Sarromaa hadde forrige uke en liten kommentar i GD om politikere som skjønnmaler situasjonen i kommunene i forkant av valget, og jeg var så freidig å dele denne, samt uttale på facebook at «å beskrive Vågå som ei åpen og inkluderende bygd er vel omtrent så langt fra sannheten som du kan komme, om du skal gi en generell karakteristikk av kulturen i bygda.»

Den kommentaren gikk tydeligvis rett i solar plexus hos en del, og kom aldri lenger enn til dèt nivået. Det bar nemlig de fleste reaksjonene preg av; man kjente seg skuffet, såret, og uforstående til det som var mitt poeng: At kulturen GENERELT i bygda vår slett ikke er preget av åpenhet og inkludering, snarere tvert om. Dette handlet ikke om enkeltpersoner, og var følgelig ikke ment som noe personangrep. Det er viktig å huske på at kulturen i et samfunn alltid vil være mer enn summen av enkeltindividenes holdninger, verdier og det de bringer inn i fellesskapet. Dette noe mer er x-faktoren(e) vi må finne ut av!

Vågåbygda er opptatt av historien og er stolt av å holde tradisjoner og folkeminne i hevd. Men det er en del av bygdas historie som ikke snakkes høyt om, nemlig det store og underkuende klasseskillet som preget Vågåsamfunnet helt opp til nyere tid. Det lever folk ennå, som har kjent på kroppen hva dette tyngende og ganske brutale klasseskillet betydde for dem som var husmenn og småkårsfolk under storgårdene i bygda.

Som en følge av dette klassedelte samfunnet, fikk arbeiderpartiet stor oppslutning i Vågå, og det å ha «partiboka» i orden har nok også skaffet mange både arbeid og andre materielle goder helt opp til dags dato. De gamle klassekonfliktene levde videre, om enn med forskyvning i maktbalansen, og i andre politiske og posisjonelle former enn tidligere.

Jeg er halvt vagver, med mor fra ei lita fjellgrend i Vågå, og har bodd her i åtte år nå. Det som slår meg ved kulturen her, er at folk er svært forsiktige med å ytre seg om saker og ting. Man kan være åpenhjertig og modig på tomannshånd, men de fleste vegrer seg for å ytre seg høyt eller offentlig om hva de mener, i alle fall om saken har litt temperatur og kontrovers. Likheten med husmennene og deres tause lydighet overfor storbonden er påfallende. Nå er det ikke lenger nødvendigvis storbøndene å ta hensyn til, men hva noen andre vil tenke dersom man skulle si høyt og tydelig fra om saker som opptar en. Disse noen andre kan ikke minst være den politiske og administrative ledelsen i bygda.

Jeg flytta til Vågå tidsnok til å få med meg Brustugu-saken, og konflikten rundt utviklinga av bygdesentrum. Denne politiske prosessen (eller mangel på en styrt sådan) var et skoleeksempel på en kultur som IKKE er moden nok til å håndtere ulike synspunkter, opposisjon og kritikk. Den politiske ledelsen evnet ikke å åpne opp for en inkluderende og åpen prosess, men gikk tvert imot til angrep med ufine hersketeknikker på dem som engasjerte seg på feil side i saken; disse var negative, splittet bygda og skapte ufred.

I kjølvannet av Brustugu-saken, opplevde både undertegnede og andre «aktivister» usaklige og maktdemonstrerende «straffetiltak».

Vågåbygda er svært homogen når det kommer til hvilke verdier og holdninger som er gangbar mynt, og deler du ikke synet på denne valutaen, bør du helst holde kjeft. Ellers kan du, som jeg har erfart, bli baktalt og fryst ut, og endog bli oppsøkt på døra av sinte folk som lar seg hisse opp av ei «bydame» som har sine egne meninger og attpåtil ytrer dem høyt. Jeg har opplevd flere ganger at politikere i dalen ringer meg privat for å ta meg fatt, når jeg har ytret meg om lokale saker. Hva om de i stedet svarte meg offentlig, på den arenaen jeg har uttalt meg på?

Som mange vet, har jeg et sterkt engasjement for natur og ville dyr, og mine meninger er på kollisjonskurs med holdninger og sedvane hos beitenæring og jaktmiljø. Jeg har imidlertid ikke makt i bygda, og skulle således ikke oppleves som en trussel for dem som er uenige med meg. Ikke desto mindre har jeg opplevd å bli utsatt for svært negative reaksjoner. For å si det slik; jeg skjønner dem som holder kjeft for å unngå ubehageligheter. Men det er destruktivt for bygdekulturen om Bygdedyret får herje fritt og kue folk til taushet.

Men, for å komme tilbake til overskriften min og det jeg er opptatt av: Hva kjennetegner en åpen og inkluderende bygdekultur? Det er sikkert mange momenter vi kan trekke inn for å beskrive en slik kultur, men jeg tenker at det i alle fall er noen forhold som er helt avgjørende:

Innbyggerne kjenner seg likestilte og likeverdige. Til tross for at vi kan ha ulike holdninger og verdier, så opplever vi å være en del av bygdesamfunnet. Vi regnes med enten vi er kvinner eller menn, etnisk norske eller innvandrere. Vi regnes med uavhengig av våre preferanser for livsstil og interesser.

Vi bruker stemmen vår! Som innbyggere våger vi å heve stemmen og engasjere oss i saker som angår og opptar oss. Vi forstår at stemmeseddelen ved valget er en taus markør, og at den alene ikke er tilstrekkelig for å bidra til et levende og ekte lokaldemokrati.

Kommuneledelsen er et godt eksempel! Det første og avgjørende for at ei bygd kan sies å ha en åpen og inkluderende kultur, er at de folkevalgte og kommunens administrasjon går foran med et godt eksempel. Da må det være høyt under taket og stor toleranse for ulike typer ytringer, deltakelse og engasjement. Kommunens ledelse må invitere innbyggerne med i viktige politiske prosesser, og ha en åpen og god kommunikasjon om politiske saker og avgjørelser. For å makte dette, må kommuneledelsen besitte nødvendig kompetanse og erkjennelse av at medvirkning fra grasrota er avgjørende for positiv endring og utvikling i bygda.

Lokalpressa gjør jobben sin! Kommunen har ei lokalpresse som gjør den aller viktigste jobben sin; å følge med på hva som skjer i kommunen, stille kritiske spørsmål, belyse og analysere politiske vedtak og prosesser. Det er vanskelig å tenke seg et åpent og inkluderende samfunn uten ei lokal presse som tar jobben sin på alvor.

På bakgrunn av disse punktene, tenker jeg at Vågå har et godt stykke vei å gå for å kunne ikle seg beskrivelsen som ei åpen og inkluderende bygd. Av den grunn trenger vi folkevalgte og en politisk ledelse som ikke skjønnmaler ut fra subjektive opplevelser, men som tar på alvor de reelle utfordringene vi har, ikke minst når det gjelder behovet for positiv endring og målretta utvikling i den overordna bygdekulturen.

Fundamentet i en slik åpen og inkluderende bygdekultur må bære i seg:

En kommuneledelse som verdsetter og oppmuntrer deltakelse og engasjement!

Likestilte og likeverdige innbyggere som ytrer og engasjerer seg!

Ei lokalpresse som gjør jobben sin; som følger våkent med og er kritiske når det er nødvendig!