Øystein Skarset, fjerdekandidat, Tverrpolitisk liste i Lom

Her i landet har vi ete raudt kjøt frå husdyr i over 3000 år, og det skal vi halde fram med. Kjøt er ein naturleg del av eit balansert norsk kosthald. Kjøtet må produserast så miljøvennleg og berekraftig som råd, og ved å la dyra beite i dei store områda med utmark ein har i mellom anna Gudbrandsdalen, vil ein kunne oppnå dette.

Gudbrandsdalen har store områder i fjellet med godt beite,  og det var vel desse fjellbeita som ein gong i tida var årsaka til at menneska slo seg ned i dalen og blei bufaste. Desse fjellbeita er nå i ferd med å gro att som følgje av klimaendring og redusert beiting. Næringsrike planter blir sakte men sikkert pressa bort av busk og kratt, og det biologiske mangfaldet blir svekka. Nå er tida inne for å stoppe dette, og det kan ein oppnå ved ei storstilt satsing på kjøtproduksjon basert på utmarksbeiting og godt grovfôr dyrka med god agronomi. Det å produsere kjøt på denne måten kan aldri bli feil!

Restaurantar i Oslo importerer nå storfekjøt som er «Grass-Fed» - kjøt som er produsert nesten berre på gras. Også her til lands er det fleire som held kjøtfe som nå har starta produksjon av kjøt som er «Grass-Fed». DEBIO har nettopp fått på plass ei merkeordning for slikt kjøt. Kravet for å få bruke merket, er at mellom 90 og 100 % av fôret som blir nytta ved oppal av dyret, skal vere gras. Ei storstilt satsing på kjøtproduksjon basert på utmarksbeiting og «Grass-Fed» i Gudbrandsdalen, vil bidra til å halde aktiviteten i landbruket oppe. Dette vil igjen føre til at kulturlandskapet blir tatt vare på, og til auka matberedskap og sjølvforsyningsgrad. I tillegg vil det bli skapt fleire gode arbeidsplassar dersom kjøtet blir foredla lokalt.

Landbruket i Gudbrandsdalen går dramatiske tider i møte. Det blir stadig færre og større mjølkebruk i dalen. Fram mot 2034, da alle fjøs skal vere lausdriftsfjøs, vil nedlegginga av mjølkebruk akselerere. Dette vil kunne få store konsekvensar for landbruksmiljøet, busetnad, og ikkje minst kulturlandskapet. Det er fare for at tomme driftsbygningar vil forfalle, og jorder vil bli vanskjøtta. Den vakre Gudbrandsdalen vil ikkje bli til å kjenne att.

Kva kan gjerast for å hindre at dette dystre senarioet blir ein realitet? Kva skal ein nytte driftsbygningane til som ikkje lenger blir nytta til mjølkekyr?  Korleis skal ein syte for at jorda blir halden i hevd?

Som nemnt ovanfor, meiner eg at ei storstilt satsing på grasbasert kjøtproduksjon er svaret på desse spørsmåla. For at dette skal bli ein realitet, må mellom andre nasjonale, regionale og lokale styresmakter kome på bana med tiltak og økonomiske stønadsordningar.

I Lom har ein eit næringsfond som årleg blir tilført over 4 millionar kroner. Av dette er 500 000 kroner øyremerka til investeringar og tiltak i landbruket. Dette beløpet har ikkje vore endra på fleire år, og Tverrpolitisk liste i Lom vil doble denne summen til 1 million kroner. Gardbrukarane kan søkje om støtte frå denne potten til mellom anna tiltak for å auke utmarksbeiting.