av Marthe Lyngstad Brenden Dovre Senterparti, Guri Ruste Dovrelista, Andre Altenborg Kjempekjenn Dovre Arbeiderparti, Martin Hjerkinn Dovre Høyre

I innlandstrategien for Innlandet 2020-2024 kan vi lese: «Visjonen for det nye fylket er derfor Innlandet – eventyrlige muligheter. Et fylke med sterke røtter og store drømmer.» Visjonen bygger på FNs bærekrafsmål som god utdanning, god helse og livskvalitet, bærekraftige byer og lokalsamfunn, utrydde fattigdom og mindre ulikhet.

Med denne visjonen har nå administrasjonen i Innlandet Fylkeskommune fremmet det de kaller strukturendring i videregående opplæring. Det er ingen strukturendring, det er en rendyrket, effektiv sentralisering.

I alle forslag er det skoler/skolesteder i utkanten/grisgrendte strøk som har fått den såkalte «strukturendringen» som de baserer på søkertall. Naturlig nok er det høyere søkertall i byene der det bor mere folk enn i grisgrendte bygder som Alvdal, Lom, Skarnes, Flisa, Dovre og Gausdal. Men er det plass til alle elvene i Lillehammer, Gjøvik og Hamar? Hva om de skolene blir for små?

Hvor blir så bærekraftmålene av? Hva med mindre ulikhet og god utdanning, helse og livskvalitet i Gudbrandsdalen og Odalen når videregående tilbud reduseres så kraftig? Hva med de elevene i videregående opplæring som har litt bagasje og andre utfordringer enn flertallet når lokaltilbudet blir borte og Nordstumoen lagt ned?

Og hvor er Innlandet Fylkeskommune sine sterke røtter og store drømmer? Har de fulgt elvene Lågen og Glomma ned til Hamar og Lillehammer? Hvorfor ikke benytte lavere elevtall til å nettopp drømme litt stort basert på røtter og den gode fortellingen?

Hvorfor legge ned Restaurant og matfag pga lavt søkertall når næringslivet skriker etter den fagkompetansen? Hva med å bygge nettopp på historien og fagmiljøet på mat rundt Arne Brimi og utvikle et enda bedre skoletilbud for Restaurant og matfag i Lom. Et tilbud så godt at det blir attraktivt for hele fylket og kanskje andre fylker også? Kanskje kan det medføre utvikling av en sterk utdanning for et framtidsrettet og bærekraftig reiseliv, basert på nettopp sterke røtter og store drømmer? Et godt møtested for ungdommelig utvikling og inkludering.

Eller en idrettslinje på Dombås der skiløypene ligger 10 minutter fra skolen fra medio november til april. Med brett- og alpinanlegg eleven kan lengte til fra klassevinduet og kan få undervisning av verdensmester Kleveland? Eller en linje for Kunst, design og arkitektur knyttet opp mot sterke fagmiljøer i næringsliv, privatskole og innoative miljøer på Dovre? Snøhetta arkitektkontor har samling hver hver høst i Dovre kommune, vi har Erik Langdalen og vi har Anita Killi som vil kunne inspirere og motivere både kunstnerisk og faglig.

Hvorfor setter ikke Innlandet Fylkeskommune fokus på en langsiktig og bærekraftig tilbudsstruktur i videregående opplæring som ser Gudbrandsdalen under ett? Hvordan gi ungdommen like muligheter til en god utdanning med høy fullføringsgrad?  Hva trenger næringslivet og hva kan fylkeskommunen bidra med til utvikling av bærekraftige gode lokalsamfunn slik det så fint står i «Visjonen»? Når elevene styres fra distriktene og inn i byer /sentrale strøk så følger også økonomi med. Da flyttes både økonomi og folk. Er det en måte å utvikle gode lokalsamfunn på?

Er god utdanning bare mulig i byene? Hvorfor har vi politikkere dersom det er søkertall og demografiske trender som styrer likevel?

I Innlandsvisjonen leser vi: «Barn og unge er Innlandets fremtid. Vi må sikre gode oppvekst vilkår slik at de opplever omsorg og utvikling. Utdannings- og aktivitetstilbud og tilgang til gode møtesteder er forutsetninger for inkludering. Det er viktig å redusere ulikheter knyttet til grunnleggende sosiale forhold som utdanning og økonomi»

Noen elever vil ut, prøve vingene og finne nye veier og det skal de selvfølgelig oppmuntres til. Andre elever vil har trygghet og forutsigbarhet i mindre men likevel gode miljøer. Skal de ikke få den muligheten?

Hva mener egentlig Innlandet Fylkeskommune med sin Innlandstrategi og Visjon?