Innlegget er skrive av utflytta vagværar og seter-/hytteigarar med røter i Vågå (Sjå «signaturer» under)

NRKs nedslående dokumentasjon av naturnedbyggingen her til lands går viralt. Saken «NRK avslører: 44.000 inngrep i norsk natur på fem år» viser at ingen har oversikt over hvor mye natur som går tapt i Norge hvert år.

Har du sett? sier folk, og rister vantro på hodet. En fotballbane om dagen?!

Etter programserien «Oppsynsmannen» melder programleder Bård Tufte Johansen om en innboks som aldri har vært fullere. Scenen der han blir overveldet av vindmøllene på Kvaløyfjellet gjør inntrykk.

De voldsomme dimensjonene. De brede anleggsveiene. En landsby av vindmøller, umulig å reversere. Det er for seint å snu, tenker tv-seeren.

Det der er for alltid.

I Vågå ser det heldigvis ikke sånn ut. Ennå. Når vi kjører ned fra Valdresflye og snart skuer mot fjellet på den andre sida av Vågåvatnet, står det heldigvis ikke 47 vindturbiner og roper mot oss. Når vi parkerer på Jetta en glassklar høstdag og legger i vei innover vannet, er det himmelen vi ser speile seg, ikke vindmøller.

Det er fritt, og vi er omgitt av evigheten. Tenk at det har sett ut som dette i hundrevis, tusenvis av år, sier vi til hverandre der vi sitter med termos og lange tanker.

Og tenk at det er sånn det fortsatt skal se ut, tenker vi, i stillhet og takknemlighet. Ungene våre skal gå her! Og ungene deres, og deres unger! De skal lære seg å sette pris på og ta vare på naturen. Når det raser, skal de finne ro akkurat her!

Romantisk vås, tenker du kanskje. Vi trenger kraft til det grønne skiftet! Et sted må vi jo hente den fra! Vi har ikke noe valg!

Jo, vi har et valg. Vi må ikke si ja til 47 vindmøller på minimum 160 meters høyde; radiotårnet på Blåhø er fattige 74 meter til sammenligning! Vi må ikke si ja til et flettverk av anleggsveier på et område like stort som Vgåvatnet – eller ytterligere 2500 fotballbaner om du vil. Det er noe et lokalsamfunn tyr til når det er nødvendig, når det ikke finnes andre muligheter.

Men det gjør det.

Utredningen «Energipolitikk på naturens premisser – til beste for klima, mennesker og næringsliv» fra 2021, viser at det er mulig å skaffe mer enn nok kraft uten å bygge et eneste nytt vindmøllekraftverk. Løsninger kan være tiltak for redusert energibruk i bygg, industri, offentlig forvaltning og næringsliv. I tillegg er det mye å hente på effektivisering av eldre kraftverk og stort potensial for solenergi på tak og fasader. Vågå er en av landes mest solrike plasser – vi kunne ha statlig støtta solceller på alle offentlige bygg og fjøs i hele bygda!

Ser vi til Danmark, er arbeidet med nedbygging av landbasert vindkraft i gang. I Polen er det forbudt, I Tyskland er motstanden så sterk at landbasert vindkraft stuper.

En vindmøllepark på et sted mellom 10 og 20 kvadratkilometer er heller ikke et bidrag til at Norge skal klare å verne 30 prosent av all natur innen 2030, slik vi har forpliktet oss til i FNs naturavtale i desember 2023. Tør vi minne om at dette er et vernet LNF-område?

Men tenk på inntektene det gir oss! sier du kanskje.

Nei, svarer vi. Inntektene vi kan få av å ødelegge nærområdene våre, vil vi ikke tenke på. Umistelig natur krever et evighetsperspektiv. Penger hører ikke hjemme her. Vi kan ikke måle verdien av uberørt natur med penger.

Sånn tenker vi før vi putter termosen i sekken, reiser oss og går videre.

Ann-Cathrin Tessnes, Andreas Schei, Elise Bakke, Hanne Haugen, Linn Fostervold, Mari Haugen, Stein Haugen, Tor Langbach, Øyvind Rolland