av Odd Jan Hølmo

Media gjev oss daglege dosar om høg kraftpris og politikarane blir pressa til å finne løysingar. Tryggve Tamburstuen i Alternativ Energikomisjon gjev kraftprodusentane skulda fordi dei sel krafta på børsen og han vil heller ha billig strøm som før i tida. Åse Nordnes gjev EU-organet ACER skulda, trass i at RME-sjefen ( han som kjenner ACER best i landet) fortvilar over alle som gjev ACER ei rolle dei ikkje har. Mange har også konkludert med at utanlandskablane til England og Tyskland er ei ulykke og det hjelp ikkje at Statnett meiner at omlag 10 % av kraftprisen skuldast kablane. Vi ser også at kraftprodusentane blir skulda for å tømme kraftmagasina for eksport av kraft til utlandet.

Den nordiske kraftmarknaden har vi hatt i over 30 år og den har gjeve Norge den rimelegaste kraftprisen i heile Europa, noe som dessverre blir gløymd i dagens debatt. Vi har valt å knyte landet saman med våre naboland i eit kraftsystem som gjev stabil forsyning, utveksling av kraft mellom overskots- og underskotsområder og som sikrar alle ein høgare beredskap enn om vi var aleine. Denne trygge samhandlinga har ein pris og som gjer at kraftprisen blir påverka av andre faktorar enn dei reint norske (nedbør, snø, magasinfylling mm). Den gale mannen i Moskva som skyt gassprisen til himmels og eit ekstremt tørrår i sør Norge i 2021 er hovudårsakene til at vi har hatt mye høgare kraftprisar enn normalt det siste halvanna året. Vi ser nå at Europa har fått kontroll med gassleveransen og med god tilgang på snø/vatn i Norge kan situasjonen normalisera seg til sommaren for alt det vi veit.

Mange meiner at det meste er galt med eksport av kraft, medan få snakkar om import. I perioden 2000-2021 hadde vi seks år med netto import og om fem år har truleg forbruket auka så mye at vi i normalår blir nettoimportør. Dersom vi ikkje sikrar oss nok utvekslingskapasitet med våre naboland, vil manglande import bli eit alvorleg problem. Ei politisk styring slik at kraftutvekslinga berre «skal passe oss» er etter mi meining ein farleg veg å gå og det er slettest ikkje sikkert at våre naboland vil vera venner med oss den dagen vi treng import.

Kraftprodusentane har i ei årrekke handtert kraftmagasina på ein slik måte at det har gjeve god uttelling for dei offentlege eigarane. Dei har lang erfaring med å turnere fylling og tapping i ulike værscenariar, slik at tilsiget blir nytta maksimalt innan konsesjonsregelverket. I siste tida har magasinfylling vore i fokus og mange har sterke meiningar om at kraftprodusentane ikkje er skikka til jobben fordi magasina blir tømt ukritisk. Mange skrik om politisk regulering og minimumsfylling. I vassdraga Gudbrandsdalslågen og Glomma veit vi at kraftmagasina sørger for om lag 20 % flomdemping når magasina er tome til vårs. Krav om minimumsfylling vil få store negative konsekvensar for flom i tillegg til produksjonstap på hausten.

Norge sin regulerbare vasskraftproduksjon er svært attraktiv fordi den er fornybar. Når det er mangel på strøm blir prisen høg og da blir også vår vasskraft prisa høgt. Dette gjev store inntekter til våre offentlege eigarar som eig over 93 % av vasskraftstasjonane. Dei høge kraftprisane fører naturlegvis til mye uro og politikarane kappast om å finne på noe lurt. Eg meiner at dagens kraftmarknad og kraftsystem fungerar bra – det einaste som er uvant for oss er prisen i sør-Norge, men den er ikkje høgare enn det som nabolanda våre har levd med i lang tid. Tidspunktet for å endre dagens kraftsystem er ikkje nå når det er energikrise i Europa, vi lyt i så fall vente til ting blir normalisert.

Vi har brukt noe av vår verdifulle natur til å lage fornybar strøm. I respekt for denne høge verdien er det derfor ikkje unaturleg at produktet også bør prisast høgt. Hushaldningskundane i Norge har fått den beste støtteordninga i Europa, men det står att å vise næringskundar same omtanke. Politikarane bør bruke alle ekstrainntekter på høg kraftpris til å redusera utgiftene til alle forbrukarane dersom det er politisk semje om det. Vår samla kraftproduksjon har ein marknadsverdi på ca 140 milliardar kr med ein kraftpris på 1 kr/kWh. Dersom politikarane vil bruke halvparten til støtteordning for hushaldning og næring , sit likevel kraftprodusentane att med ein kraftpris på 50 øre/kWh, som er nok til at dei får rette insitamentet til å bygge ny fornybar produksjon. Skattar, avgifter og ulike støtteordningar er dei einaste knappane som politikarane bør trykke på, dei andre knappane bør dei overlate til folk med den rette kompetansen.