Vågå er ei kulturbygd sies det ofte, og med stor stolthet! Sommerens debatt etter et kommunalt kunstkjøp viser at det er svært ulikt hva vi legger i det å være ei kulturbygd, og hvordan vi skal forvalte det.

Aps utspill der de reagerer på kommunens kjøp av kunst til utsmykking av Vågåheimen, og ikke minst kommentarfeltene de generer, viser til en utbredt holdning om kunst og kultur som unødvendig pengebruk. Ap er ikke imot kunst på veggene i offentlige bygg, men det bør ikke brukes penger på det. Det er mer enn nok å gå i kjeller og arkiv og finne frem det som er der.

Dette synet gjenspeiles også i andre sider i Aps kulturpolitikk de siste årene.

Kulturskolen skal ha rekruttering til spelemannslag og musikkforening som sin kjerneoppgave. Kunsten som hører hjemme i Vågå er den som er laget og skaffet av vagværer i generasjonene før oss. Kultur er fint som fritidsaktivitet og frivillig musisering og deltakelse rundt om i bygda, men det bør ikke koste penger. Det er lite eller ingen forståelse av kunst og kultur verken som fagfelt eller næring. Kulturen er først og fremst akkumulert tradisjon, uten behov for fornying.

Under åpningen av sommerens utstilling i Ullinsvin ble det av flere snakket om en kommunal forpliktelse i å ta vare på de fire bildene av H. M. Dronningen som kommunen nå har kjøpt. De er inspirert av Vågå og har kunsthistorisk interesse. Det offentliges ansvar for å sikre slik kunst gjenspeiles i at det i større byggeprosjekter er vanlig å sette av en sum til nettopp utsmykking. Det ble gjort da barneskolen i Vågå ble bygget, og jeg vil anta det er midler avsatt i arbeidet med nytt sykehjem som har gitt kommunedirektøren grunnlag for å gjennomføre sommerens kjøp.

Det er i så fall ingen grunn til at kommunestyret skulle involveres i dette.

Det kommunestyret derimot kan og bør diskutere, er hvilke føringer vi ønsker skal ligge til grunn for slike investeringer. Vi kan, som her, kjøpe verk som er relevante for bygda.

Som kulturbygd har Vågå i over 200 år vært inspirasjon for kunstnere utenfra, enten det er Welhavens dikt om Jutulporten, kunstnermøtet Vågåsommeren 1894 eller Dronningens kunst i dag. Kulturbygda har også fostret egne kunstnere, som dikteren Edvard Storm, maleren Kristen Holbø eller billedhuggeren Jo Visdal, og vi kan, som Ap gir uttrykk for, først og fremst sikre arven etter disse.

Men de lokale kunstnerne som kom fra Vågå, de tok del i, lærte av og var med og formet et større kunstfelt i stadig utvikling. Når Vågå har fått ry som kulturbygd så skyldes det ikke alene at vi er gjenstand for de større kunstneres inspirasjon, eller at vi har fostret egne kunstnere i en lokal boble.

Det som gjør oss til en kulturbygd er at det i mange generasjoner har vært en gjensidig utveksling og samhandling mellom det lokale og det større, globale kunstlivet. Det har vært samhandling og utveksling som har ført til gode vekstvilkår der Vågå har vært del av noe større.

Om vi ensidig bruker kommunale kultur-ressurser til å sikre de som enten har blitt inspirert av det lokale eller de som er lokale, så vil vi over tid svekke det som kjennetegner kulturbygda.

Vagværen kan ikke bli redusert til publikum for større kunstneres tolkninger, ei heller utgjøre et lukket, lokalt kulturliv. Jeg håper vi etter valget får et klokt kommunestyre som tar en grundig debatt om hvordan vi best kan bruke kommunens kultur-kroner til å sikre at bygdas kulturliv lever, både lokalt og som del av et større kunstfelt.

Ordfører og næringskonsulent har allerede tatt initiativ til et møte med de i bygda som har kunst- og kultur som sitt virke. Jeg håper dette kan bli en god start på en debatt om hvordan vi kan sikre Vågå som en viktig og levende kulturbygd i mange generasjoner framover.