av Torgeir T. Garmo

Med ujamne mellomrom blir Jorda ramma av store og små jordskjelv. Små jordskjelv slepp unna med små notisar på midtsidene i avisene, større skjelv som kan krevja titusenvis av liv når framsidene med krigsoverskrifter. Kunnskapen vi får med oss frå det norske skuleverket om kloten vår og årsakene til  slike naturkatastrofer er svært avgrensa, og berre sjeldan bryr media seg med å få inn fagfolk som kan forklare kva eit jordskjelv verkeleg er og korleis dei oppstår.

Eit snitt av jordkloten syner at den ytre, faste skorpa vanlegvis er 25 -40 km tjukk og «flyt» på den ytre mantelen. Havbotnskorpa er sjeldan over 10km tjukk, og jordskorpa er ikkje heilstøypt, men  er sett saman av i ei rekkje større og mindre plater/skjold som flyt oppe på mantelen, og som bevegar seg i høve til kvarandre med ulik fart og i ulike retningar. Platetektonikken fortel at platene kan støyte  mot kvarandre og blir pressa  over eller under kvarandre, dei kan skli sidelengs mot einannan slik som nå i Tyrkia/ Syria, eller dei kan skli frå kvarandre. I dei siste årmillionane har t.d. Den nord-amerikanske og Den baltiske plata sklidd frå kvarandre med vel 2cm i året, dvs, omtrent den farten neglane våre veks med. Inn i den lange sprekken som da opnar seg midt ute i Atlanterhavet strøymer det  glovarm lava frå mantelen, og ryggen som byggjer seg opp kan stundom blli så høg at han bryt havflata (Azorane, Island).

I randsona av kontinentalplatene som sklir langs einannan vil bergartane vanlegvis sprekke opp og svekkast med forkastningar på kryss og tvers. I opp til tikilometer breie soner på båe sider vil bergartane ofte  smuldre  opp og eroderast, her kan det oppstå djupe dalsystem slik bilete syner frå Tyrkia. Men fordi jordoverflata nesten alltid er dekt av mektige lausmasser er det ikkje enkelt å lesa av kor langt utover dei oppsprekte fareområde strekkjer seg.

Under grenseområdet mellom Tyrkia og Syria møtest 4 store kontinentplater, Den arabiske, Den eurasiske og Den afrikanske, og vestover mot Middelhavet strekkjer Den anatoliske  plata seg med fleire forkastningsoner. Tyrkia, -og Hellas- er derfor blant dei land i verda som har flest jordskjelv.

Bylgjene frå jordskjelv spreier seg på ulike måtar langs overflata eller gjennom jordkloten. Dei  blir registrere i eit nettverk av seismometer som også merkar av uro i vulkanane som ofte ligg nær plategrensene. Frekvensen på svingningane og utslaga kan syne auka spenningar i eit område, men teknologien er sjeldan god nok til å koma med eksakte varsel om når det blir utløyst jordskjelv og/eller vulkanutbrot.

Jordbruket med dei fyrste små byane spreidde seg sakte over store område nettopp i Midt-Austen. Sikkert opplevde også desse menneska store og små jordskjelv, og kunnskapen om kor det vart trygt å bu vart sanka saman og førd vidare gjennom generasjonar. Men med spreidd busetjing i låge leirklinte murahus ville konsekvensane av skjelva vera avgrensa.

Den veksande kunnskapen om Jordas geologi og årsaka til jordskjelva høyrer det siste hundreåret til.  Nå veit vi og kan kartlleggje kor det er trygt å bu, men samstundes har den eksplosive befolknings-veksten det siste hundreåret tvinga  menneska til å slå seg ned i stadig meir marginale/farlege område. Folketalet på Jorda aukar nå med bortimot 75 millionar i året, eller 200 000 om dagen, og plassmangelen blir stadig meir prekær. Byar, som t.d. Istanbul, ligg rett over eit farleg knutepunkt i sprekksystema, og folketalet på  15 millionar held berre fram å auke !

Det er hjerteskjerande  å sjå alle knuste liv som nå blir gravne fram under nedraste hus.

Kva kan vi gjera ?

Stadig betre teknologi har lært oss å byggje sikrare hus i område som er utsette for jordskjelv, men det er ein farleg illusjon å tru at vi kan byggje oss ut av problema. Stadige etterskjelv syner at plate-grensene langt nede i bakken held fram med å tilpasse seg, og områda oppe på sjølve sprekksonene bør derfor setjast av til andre formål, t.d. matproduksjon. I staden for å byggje opp att nedrasa byar, bør nye, lågare hus byggjast godt utanfor  forkastningsonene.

Lærdomen står skremmande klår: Her er for mange menneske samla på eit for lite, usikkert område.

Jordskjelva i Tyrkia, flaumane i Pakistan og byar som skal drukne i stigande hav fortel at vi alt har vorte  for mange menneske på Jorda. I tiår alt har vi visst at vegen mot Katastrofen er å unnlate å gjera noko med vår eigen reproduksjonsevne. Vi er for lengst på overtid, kvinner i Nigeria får framleis meir enn 6 ungar i snitt. Og vi veit så inderleg vel at det som trengst er opplysning, at jenter får gå på skule og at rikdomen i verda må fordelast slik at dei fattigaste kan leva eit verdig liv !

Det er på tide å stabilisere talet på menneske på kloten vår og ein kontrollert reduksjon. Det er vår generasjons ansvar at nye menneske skal ha moglegheiter for eit godt liv på Jorda!