av Jon Vestli, vararepresentant (Sp), utvalg for næring

Det er vanskelig å sitte stille når posisjonen i Innlandet fylkesting klarer det kunststykket å gjøre en vanskelig sak enda værre ved å kaste enda flere videregående skoler i lufta – uten å tenke.

Alle vet at debatt om skolestruktur skaper følelser og skarpe skillelinjer. Det er knapt noe tema som vekker agg’et i befolkningen og gir energi til partienes engasjement. Det blir derfor vanskelig å kunne fremføre logiske argumenter når følelser og partipolitiske ideologier får styre debatten. Imidlertid – dette er et forsøk.

Grunnlaget for skoledebatten er godt fundert i eget dokument, fremlagt av fylkeskommunen på en ryddig måte. Anbefalingene er greie nok når man ser på skolestrukturen alene og basert på de føringene som ble lagt til grunn. Problemet oppstår når denne anbefalingen blir – i praksis, satt til side og posisjonen legger flere skoler og utdanningssteder i kurven. Det skjer uten en bakenforliggende analyse. I stedet for at posisjonen ser skolestrukturen i en større sammenheng for Innlandets beste, styrer de fremtidens arbeidskraft inn i store og sentraliserte utdanningsinstitusjoner basert på en antagelse om økonomisk innsparing.

Viktige politiske beslutninger handler om å se ulike saker i sammenheng og prioritere for fremtidig utvikling og vekst, noe man må forvente også i denne saken.

Innlandet er stort i omfang og vi bor i hele fylket. Det er til og med næringsindustri helt ut i ytterkantene – fra Magnormoen til Skjåk, fra Vang i Valdres til Innbygda i Trysil. En av forutsetningene for dette er at familene vil bo her og at næringene har tilgang på lokal arbeidskraft – det må være utdanningstilbud i nærheten. Forrige uke var flere Høyre-politikere hos Arne Brimi og ble fortalt akkurat dette.

Det grønne skiftet er den næringen som skal vokse frem og bli Innlandets oljeeventyr. Da er det forunderlig å se at det er politikere som velger å nedprioritere utdanningsplasser som skaper grunnlaget for fremtiden. Råvarene ut fra fra skogen, prosessindustrien som foredler tømmer og logistikken som skaper tilgang til markedene, er alle kompetanseintensive næringer. Innlandets utdanningstilbud må underbygge dette.

Jord- og skogbruket er Innlandets viktigste næringer med stor direkte og indirekte verdiskapning. Disse næringene skaper lange verdikjeder som i 2019 sysselsatte 16 500 årsverk og omsatte for 38,9 milliarder (Agri Analyse, 2-2023). Dette viser hvor viktig det er å ta vare på dette for framtida, blant annet med utdanningstilbud.

Det blir færre unge. Dette er en kjennsgjerning frem mot 2038. Imidlertid kan det ikke bli slik at dette faktum – alene, skal styre beslutningen om skolestrukturen. Ikke når dette rører ved selve grunnlaget for hvorfor Innlandet skal ha et næringsliv som bidrar til lokal og nasjonal vekst og omstilling til grønn teknologi. Det er dette politikerne skal vurdere som en helhet.

Utdanningstilbudet for neste generasjon innlendinger må være basert på våre næringers kompetansebehov, ønsker om å bruke hele Innlandet og de unges interesser. Kostnader til utdanning er en investering for Innlandets fremtid.

Hvis ikke vil nok «de få unge» finne seg jobber og liv andre steder enn der vi ønsker.