av Yngve Holth, næringspolitisk sjef, Glommen Mjøsen Skog

Dagens samfunns- og mediebilde preges av jakten på enkle løsninger. Strømpriser, boligpriser og trafikkulykker må fikses. Ingen nyanser, det må skje nå. Men som oftest jo ikke sakene så enkle.

Jens Stoltenberg talte om de sammensatte spørsmålene og et verdensbilde i voldsom endring på NHO-konferansen i starten av måneden. Globaliseringen har snudd, og kortsiktige økonomiske interesser kan ikke settes foran grunnleggende nasjonale interesser – butikk er også politikk, som Stoltenberg formulerte det. Politikk er løsningen.

Tilsvarende står vi i dag i en svært sammensatt internasjonal krise, som hver for seg omtales som klimakrise og naturkrise.

I den ferske naturavtalen fra Montreal ble det enighet om å stoppe og reversere naturtapet. Naturavtalen har et mål om å ta vare på og verne 30 prosent av naturen innen 2030. Det er særdeles viktig at den gjennomføres på en klok måte. Det er derfor positivt at man i avtalen anerkjenner at det ikke bare er strengt vern, men også bærekraftig bruk som kan inngå i 30-prosentmålet.

Vi må sette alt inn på at naturavtalen setter fart i prosessene med å forhindre unødvendig avskoging og utarming av skogene rundt om i verden. Samtidig må løsningene ta hensyn til flere mål. 8 milliarder mennesker, som snart skal bli til 10 milliarder, spiser mye mat, tar mye plass og forbruker naturressurser. Og en stor del av disse menneskene ønsker seg en økning i levestandarden.

Også i Norge må vi tenke helhetlig. Skogen produserer store mengder fornybare råvarer som vi trenger for å løse klimakrisen. Alle som en har vi stort behov for trebaserte bygningsmaterialer og hverdagslige skogprodukter som tørkerull, esker, barnebleier og pappkopper. Vi bruker også et stort antall stoffer som de fleste ikke er klar over er skogbasert i medisiner, maling, batterier, parfyme og mye mer.

Dersom verden skal lykkes i å utfase fossilt karbon, må vi bruke enda mer av stoffer som er laget på fornybare kilder. Det er alle enige i. Men i diskusjonen omkring bruk av natur, hører vi stort sett bare om en ting: At det er krise i de norske skogene og at det tapes både arter og karbon for hver dag som går. Den eneste løsningen man ser for seg, er å sette alt inn på å endre skogene slik at vi kommer nærmere en tilstand som ligner på urørt skog.

For hundre år siden begynte man å bygge opp de norske skogene igjen etter en voldsom utnyttelse over flere hundre år. I dag har vi omtrent like stort volum i de norske skogene som man antar det var etter svartedauden. De siste 20 årene er skogbruket endret vesentlig, og det er hittil satt av 70 000 nøkkelbiotoper med et samlet areal som tilsvarer 140 000 fotballbaner. Mer varierte hogstformer blir nå utviklet og innarbeidet. Tilstanden i den norske skogen er god, men skogen utvikler seg så langsomt at det ennå er litt tid frem til virkningen av det moderne miljøsertifiserte skogbruket viser seg i stort monn.

Mange av de sjeldne artene finnes i skogen. Det er ikke så rart, for det jo er skog vi har mest av. Men med kombinasjonen av et høyt kunnskapsgrunnlag, offentlig fredning av noen arealer og skogbrukets egne tiltak, skal vi greie å ta vare på dem.

Også i skogen er problemstillingene sammensatte. Verden skal bruke enda mer trebaserte produkter fremover, samtidig som vi skal ta vare på naturmangfoldet. Stoltenberg pekte på flere samfunnsområder der vi må tenke helhetlig og ikke være naive. Det er faktisk slik i skogen også. Vi er nødt til å ta tømmerproduksjon på alvor. Det å bruke skogen mindre, er for så vidt lett. Norge er et rikt land og kan kjøpe mye mer av skogbaserte produkter fra utlandet. Men ansvarlig er det ikke. Det å late som om en stor og voksende global befolkning, som trenger veldig mye produkter, ikke eksisterer, er ikke ansvarsfullt. Vi må ta vår del av ansvaret for å skaffe råvarene og skape arbeidsplasser i fornybar industri. Dette kan vi fint gjøre samtidig som vi tar vare på naturmangfoldet.

Når vi nå skal fase inn FNs naturavtale inn i norsk politikk, kan vi ikke møte dette med en ensidig fokusering på at det står dårlig til med de norske skogene. For det første er det ikke sant. Og for det andre er det ikke ansvarlig. Det som er enkelt, er å ikke utnytte ressursene og heller importere det vi trenger. Men bærekraftig bruk er faktisk ikke enkelt. Det er komplisert.