Av Magnus Bø, Lom Sp

Det offentlege, staten og kommunane si oppgåve er å legge til rette for at folk skal klare seg mest mogleg på eige hand i bustadmarknaden.  Dersom marknaden er prega av lite omsetning, låge prisar i forhold til byggekostnadar og lite variasjon i eksisterande eigedomsmasse, kan det vere rett at det offentlege tek ei større rolle. Fleire gonger har kommunane med hell vore proaktive og gått inn med diverse verkemiddel for å hjelpe til for at innbyggjarane deira skal ha tilgang til å eige eller leige gode, trygge og passande bustadar.

Innbyggjarar har ulike behov utifrå kva livssituasjon og livsfase dei er i. Eit fellestrekk for mange kommunar som slit med bustadmangel er ofte at bustadane er i hovudsak einebustadar. For Lom sin del er det 79% av bustadane som fell inn under denne kategorien. Det er leit for den einskilde som er på jakt etter noko anna, og når mange opplever det same så har vi eit problem.

I ei analyse om små, usikre eller stagnerande bustadmarknader frå 2010 såg Norut nærare på ei hypotese om at kostnadane og risikoen ved å etablere seg i kommunar med usikre bustadmarknader, skil seg frå etablering i meir robuste bustadmarknader. Konklusjonen deira er at det er ein klar samanheng mellom omsetningsverdi og omsetningsaktivitet, og i små usikre bustadmarknader er omsetningsaktiviteten låg. Eg vil tru mange kjenner att Lom og kanskje andre norddalskommunar i denne konklusjonen. Låg omsetningsverdi fører som kjent til at mange ikkje vel å leggje ut eigedommen sin for sal, og heller vel å sitja på den da det er betre enn å realisere tap. Det fører også til at mange gruar seg for å bygge nytt grunna frykt for å bli «innestengd» på eigedomsmarknaden. Det som er viktig å hugse i denne samanhengen er at salsprisen på den opne marknaden mange gonger får ein forsinka effekt i forhald til byggjekostnaden, og sit ein på eigedomen nokre år har bygging ofte synt seg å være ei god investering.

Kva for ei rolle bør kommunen ha i marknaden for å løyse desse utfordringane? Dette er eit vanskeleg spørsmål, og det som passar i ein kommune passar nødvendigvis ikkje i ei anna.  Samtidig er det eit verdispørsmål, kor skiljelinjene i politikken kjem tydelegare fram. Skal kommunen være ein pådrivar og informant? Eller ta ein større økonomisk risiko og ei aktiv rolle anten som utbyggjar eller aktør på annan måte? Kva verkemiddel skal kommunen bruke for å sikre at alle har tilgang på bustad tilpassa sitt behov og ynskje?

Dette er viktige spørsmål som må drøftast i kvar enkelt kommune, og ein bør være bevisst kva rolle kommunen har i dag, og kva den skal ha framover. Dette er kvar for seg store spørsmål, men som ein må kunne sjå i samanheng og ha ei heilskapleg tilnærming til. Ein overordna plan for det bustadpolitiske arbeidet er noko som har løyst mange store problem for fleire distriktskommunar.

Distriktskommunane i Noreg står ovanfor mykje av det same utfordringsbiletet når det kjem til kor folk skal bu. For Lom sin del er det kanskje lurt å sjå til andre for å sjå kvar dei har lukkast, og kvar dei ikkje har lukkast. Fellestrekket for alle som har lukkast med ei heilskapleg tilnærming er at dei har forankra arbeidet både administrativt og politisk. Dei framhevar også at tett samarbeid med andre aktørar har vore naudsynt for å lukkast. Gjennom forarbeidet med planverket har dei aktuelle kommunane også fått kartlagt situasjonen og utfordringsbildet hjå seg.

Ein gjennomgang av kommunen sine eigedomar og bygg med mål om ein meir aktiv forvaltning, spesielt når det gjeld vurderingar knytt til kjøp og sal, er også noko som må gjerast i komande periode. Her er det naudsynt å sjå alle eigedomar under eitt, og ikkje velje seg ut enkeltbygg for å vinne veljarar. Dette er noko som må sjåast i samanheng med ein eventuell overordna plan for det bustadpolitiske arbeidet. Utvikling av bustadar både i grendene og i sentrumsområda må sjåast i samanheng for å gjeva bustadar for ulike behov og ynskje.

Alle ynskjer ljos i kvart eit glas, men det er viktig å lyfte blikket frå enkeltverkemiddel og sjå heile biletet.