av Hanne Alstrup Velure, fylkesvaraordførar i Innlandet (H)

Norge og resten av verden står overfor en historisk omstilling fra fossil til fornybar kraftproduksjon – og det må skje raskt. Uansett hvor mye vi energieffektiviserer vil Norge ha behov for en flerdobling av fornybarkraft. Det krever at norske distriktskommuner og tilhørende fylker aksepterer å avgi naturressurser til foredling slik man har gjort gjennom mer enn hundre år. Fra flere hold vises det til stadighet manglende forståelse for hva som er en avgjørende suksessfaktor for å få dette til!

De senere årene har det kommet en rekke offentlige utredninger fra ulike regjeringsoppnevnte utvalg. Kraftskatteutvalget, Inntektssystemutvalget, Generalistkommuneutvalget og Skatteutvalget for å nevne noen. Et gjennomgående tema i disse er tilrådinger om å foreta endringer i inntektssystemet slik at de lokale inntekter til vertskommuner for foredling av sine naturressurser i stedet dras inn til Staten og fordeles ut til alle kommune via inntektssystemutjevningen.

Men - den helt avgjørende suksessfaktoren for at Norge har klart å utvikle den omfattende vannkraftproduksjon er vertskommuners og -fylkers aksept og interesse for å bygge ut lokale vannkraftressurser fordi man har fått noe igjen for dette. Institusjonelle ordninger - konsesjonslovene, eierskapsregler (hjemfall), et velfungerende skatteregime og avgifter på bruk av natur – sikrer berørte lokalsamfunn en lovfestet andel av verdiskapingen.

Vi har et kraftregime som har kommet hele Norge til gode i mer enn et århundre. Som har gjort at lokalsamfunn - både kommuner og fylker - som avstår verdifulle naturressurser til vannkraftproduksjon får en andel av den verdiskaping produksjonen gir. Over 200 norske kommuner er vertskap for Europas største vannkraftprodusent, mens en rekke bykommuner eier disse anleggene sammen med staten og noen fylker. De største krafteierkommunene – Oslo, Bergen og Stavanger - mottar flere milliarder kroner i utbytter hvert år men avgir selv lite eller ingen naturressurser.

De fleste partiene er opptatt av å trygge og styrke lokaldemokratiet – som for øvrig ble grunnlovsfestet først i 2016. Råde- og forvaltningsretten over lokale naturressurser er en grunnpilar i lokaldemokratiet, og den lokale beskatningsretten følger naturlig av råderetten. Uten lokal beskatningsrett fremstår kommunene som rene statsfilialer. Det har vært en fremmed tanke i Norge, og er et brudd på grunnmuren i vårt demokrati. I Norge er det også stor politisk enighet om at vi skal ha levende distrikter og spredt bosetning. Omfordeling av verdier og lovfestede, egne direkteinntekter fra naturressurser til de lokalsamfunn som avgir disse, har blant annet resultert i Norges flotte natur- og unike kulturlandskap - til beste for både fastboende, det betydelige antall fritidsinnbyggere, reiselivet og andre besøkende i distriktene.

Den politiske polemikken som med jevne mellomrom fremmes fra ulike hold om et «mer rettferdig inntektssystem» som jevner ut kommuners og fylkers naturressursinntekter, viser at mange ikke har forstått hva som skal til dersom vi skal få til det grønne skiftet og nå klimamålene. Og skal vertskommuneinntektene utjevnes, da må selvsagt også krafteierkommunenes milliardinntekter dras inn til Staten for omfordeling mellom alle kommuner.

Et klart råd til stortingspolitikerne er derfor: Ikke fjern den suksessfaktor som det norske kraftregime er. Tvert imot – la de grunnleggende prinsipper fra vannkraftregimet være førende for tilsvarende institusjonelle ordninger rundt bruken av andre naturressurser. Vi har sett og vi vet at det virker. Konsekvensen av å ikke videreføre og utvikle dagens system vil være at ingen lokalsamfunn vil akseptere fornybarutbygging i sin kommune – hvorfor i all verden skulle de dog ville det?