Demokrati – i praksis og teori

«Hva er det dere står for? Jeg kan jo ikke velge et parti som jeg ikke vet noe om?» Slik husker jeg spørsmålene for fire år siden, da jeg for første gang stilte til valg for Bygdalista. Hva stod jeg der for? Hva står jeg her for nå?

Jeg var sikker på at jeg ville hoppe av etter første eller andre partimøte for fire år siden. Men det var folk der som brant for noe, som inspirerte meg. De hadde et felles syn om utfordringer til bygda, ideer for utvikling og framtiden. Partiet «Bygdalista for tverrpolitisk samarbeid i Vågå» skulle gi muligheten til å jobbe for bygda uavhengig av nasjonal politikk og føringer fra sentralt hold. Frittstående, med folk som er dedikerte til å jobbe aktivt for felleskapet. Med personligheter som stemmer av egen overbevisning og ikke på basis av noe et stortingsparti har bestemt. Med et fyldig, tydelig og omfattende partiprogram som førende politikk. Da som nå.

Så fikk vi ordføreren. Folk sa til meg: «Harald, han er jo snill. Men ordfører? Du må si til sjefen din at han må komme seg ut av bygden for å oppnå noe!»

Sjefen? Jeg visste at han aldri ville oppfatte sin rolle slik. Og det viste seg fort at han ikke var redd å kjøre i milevis for Vågå. Før pandemien startet hadde han rukket å møte en utallige ganger i Oslo for å få flomsikringsprosessen i gang, for å sikre tingretten og få jordskifteretten tilbake. Det ga ham et fortrinn når alt plutselig skulle være digitalt. Sommeren 2023 var han en av de inviterte ordførerne på Arendalsuka for å snakke om flomvern, med Vågå som eksempel, til ministere og stortingspolitikere.

Så lite sjef, så mye leder. Topplassen blant landets kommuner kommer ikke fra hvor som helst. Vågå ble rangert på plass tre i en årlig sammenligning av Kommunal Rapport, som måler kvaliteten av tjenestene en kommune leverer.

Jeg har i løpet av denne tiden opplevd slagordet «demokrati i praksis» i praksis. Med fire forskjellige partier ble mange saker diskutert, omformulert og avgjort på en annen måte enn forventet. Vedtakene ble bedre av å bli belyst fra flere sider. Møtene var spennende fordi det aldri var helt sikkert hvem som ville danne flertall og få gjennomslag. Det er givende å være med i demokratiske prosesser, spesielt når tonen er så respektfull slik jeg har opplevd den - til tross for forskjellige standpunkt.

Vi måtte akseptere å ikke få flertall eller bred nok støtte om våre saker. Det er også en del av demokratiet. Det er opp til innbyggerne å bestemme hvor mye vekt et parti skal ha. Å beskylde demokratiet å ikke fungere når det ikke passer en selv, som noen gjør – det er en farlig balansegang. Det å så tvil til de eksisterende demokratiske systemene kan fort svekke disse.

Det beste vi kan gjøre for å støtte demokratiet er å gå til valg og stemme. Å tynge de som stiller til valg med ansvaret for å representere en. Jeg er glad for at vår ordfører ønsker å fortsette. Han har vist at han tåler tyngden av stemmene. Han kommer til å fortsette å gjøre den ekstraordinære og redelige innsatsen som vi forventer av en som er valgt av «folket». Hvis han blir valgt igjen.