av Hanne Alstrup Velure, fylkesordførerkandidat for Innlandet Høyre – og glad 60-årsjubilant

Å runde 60 år kjennes fint. Jeg mener det. Med alderen har jeg fått en indre ro og livserfaring som gjør det lettere å prioritere hva og hvem jeg vil bruke min tid på. Tid er tross alt et tilmålt gode som livet har lært meg kan ta slutt når man minst venter det. Det handler ikke bare om å dø fysisk. Det handler om at tilværelsen plutselig er tom for livsglede. Det skrives og debatteres mye om fysisk og psykisk helse og uhelse blant eldre, heldigvis. Jeg er født dansk bymenneske, har bodd over halve livet på den norske bygda og farter mye mellom bygd og by i mitt virke. Jeg funderer ofte på ulikhetene som er på å bli og være senior i storbyen og i provinsen – for det er forskjell!

Ulikhetene mellom livet i en større by og i en liten fjellbygd er mange. Dessverre nevnes oftere det som oppleves negativt enn det som jeg opplever som en styrke ved livet i provinsen. I min barndom i en dansk by var vi tre parallellklasser med hver 25-30 elever. Vi hadde mange å velge mellom og knyttet i stor grad bånd til de som var lik oss selv i interesse, væremåte og til dels sosialt sjikt, i den grad det fortsatt fantes. Jeg levde i den tro at mine lærere på skolen ikke gjorde annet enn å være lærere. Min håndballtrener gjorde ikke annet enn å trene håndball. Mine foreldre betalte kontingent og jeg gikk på trening og spilte kamper. Ut over det ante jeg ikke hvordan en klubb og forening fungerer, hva som ligger bak av organisasjon, frivillighets- og dugnadsarbeid. Det gjaldt egentlig lokalsamfunnet som helhet – jeg hadde ikke peiling.

Mine barn er vokst opp på bygda i Lesja og i Hardanger. De har gått i små klasser med godt under 20 elever. De har som oss andre på bygda ikke kunnet være selektive med omgangsvenner. Her må vi forholde oss til de som er her og slik de når er. Selvsagt finnes det mobbing og utenforskap her også. Men uansett opparbeider vi en toleranse og forståelse for at vi er ulike mennesker som hver bidrar på vår måte, og vi hører alle til. I mindre samfunn møter man «hele» mennesker. Man har flerfibrete forbindelser til sine medborgere. Man møter samme person som lærer, mamma til en venninne, bonde, leder for skolemusikken og drivkraft for annet som skjer i bygda. Å lære hvordan et lokalsamfunn er skrudd sammen og fungerer er viktig lærdom og en kvalitet som ikke alltid er tilstede i storbyen.

Og vips – så blir du 60 år – uansett hvor du bor så kommer bursdagene i samme tempo – og det bare synes å øke med årene. Vi blir likevel stadig «yngre» med den alder vi nå har i antall levde år. Vi lever lengre, er lengre friske og selvhjulpne og jeg innbiller meg at vi får gjøre og oppføre oss litt mer som vi vil enn forrige generasjon fikk. Hørte ofte i barndommen snakk som «tenk å oppføre seg slik; hun burde da virkelig tenke på alderen sin».

Alder synes kanskje mindre som et stigma enn tidligere. Men for noen år tilbake da jeg var i slutten av 40-årene talte jeg med en 56-årig mann fra Bærum som hadde fått skiftet begge hofteledd men var «god som ny». Jeg husker han snakket mye om at han følte seg stemplet som «utgått på dato» i svært mange sammenhenger i byen, både jobbmessig og privat, etter han ble 50. Men så er han gift med ei dame fra Honningsvåg og de har overtatt hennes barndomshjem der oppe. Han fortalte at han fikk skikkelig boost på selvtilliten av å dra dit. Når han ankom ble han møtt med glede og forventning: «Nå kommer Steffan, nå blir det liv!». Han følte seg verdsatt og respektert for det han er og kan.

En av fordelene med å bo på bygda er at du ikke forsvinner i mengden. At «alle kjenner alle» og vet at vi alle trengs og må bidra med vårt. Så sitter det selvsagt noen her og tenker sitt og føler seg både ensom og utenfor – slik det er over alt. Jeg tror likevel det er enklere – hvis man faktisk vil – å få være en aktiv del av et fellesskap og å verdsettes mer for hva man er og gjør enn alder og utseende, utenfor enn inni storbyen.