Jeg ble med i lokalpolitikken i 2007 midt i en to år lang kamp for lokalt handlingsrom og samfunnsutvikling i Lesjadalføret, og spesielt på Bjorli. Lokal forvaltning ble en stor valgkampsak for Høyre i distrikts-Norge i 2013. Nå er vi – bare to år etter ny regjering tok over, øyensynlig tilbake i samme uføret. Men med statlig overkjøring av lokalt og regionalt folkestyre løser vi ikke verdens klima- og miljøutfordringer. Mister vi troen på folkestyret da mister vi limet i samfunnet: Tillit!

I avisene skriver statssekretær i Klima- og Miljødepartementet, Kjersti Bjørnstad (Sp), at «Villreinen beskytter vi best sammen». Så langt er vi enige. Men prosessen som regjeringen har kjørt det siste året på tiltaksplaner og Stortingsmelding for bedring av levekårene for villrein, inviterer til alt annet enn samarbeid. Tvert imot – regjeringen ga Statsforvalter, Miljødirektoratet og Norsk Villreinsenter - fagmiljøer med ensidig kompetanse og fokus- i oppdrag å lage tiltaksplaner uten sidesyn til alle oss som lever av og i fjellet og har gjort det i generasjoner.

Folkevalgtnivåene – både kommuner og fylkeskommuner – er i arbeidet aller nådigst tilgodesett med få minutter på Teams, og ellers selvsagt som høringspart. Man har angivelig «glemt» de krevende prosesser omkring regionale planer for villrein og samfunn som ble ferdige for bare få år siden – eller er det slik mange frykter, en bevisst omkamp og overkjøring av lokale folkevalgte, bygdefolk og næring?

I 2007 sendte Miljøverndepartementet brev til fylkeskommuner med leveområder for villrein, om å lage regionale planer som både ivaretar villreinen og distriktsbefolkningens behov for aktivitet og utvikling. Brevet er i ettertid blitt brukt, tolket og ulike deler og momenter vektlagt forskjellig på en slik måte, at planprosessene som pågikk i hele ti år, skapte et gap av mistillit mellom lokal- og fylkespolitikere, distriktsbefolkning og næringsaktører på ene siden og Fylkesmannen (nå Statsforvalteren), SNO, DN (nå Miljødirektoratet), NINA, Norsk Villreinsenter, Miljøverndepartementet og resten av det naturfaglige embetsverket, på andre siden.

Vernet av villrein illustrerer de utfordringer vi opplever utenfor storbyene i Norge: Helhetlig samfunnsnytte tilsidesettes av naturfaglige føringer. Samfunns- og kulturvitenskapen vektlegges i langt mindre grad enn naturvitenskapen.

Knapt noen tviler på at verden har store klima- og miljøutfordringer som må løses. Internasjonale konvensjoner og handlingsmål er nødvendige men utfordringene er svært ulike i ulike deler av verden. I størstedelen av Norge er demografi – fallende folketall og aldrende befolkning – største samfunnsutfordringen.  Andre deler av verden er sterkt overbefolket med de miljøkonsekvenser det har. Vi kan ikke bruke samme mål og grep overalt!

Krav som 30 prosent arealvern, 30 prosent naturrestaurering, myrvern, villreinvern, arealregnskap og -nøytralitet trekkes ned over hodet på norske lokalsamfunn, og det i et tempo vi aldri før har sett. Glem distriktspolitikken - at det skal bo folk i hele landet, at vi skal leve av våre naturressurser og bidra til verdens grønne omstilling. Naturavtaler og NOU-er, en av de siste fra Klimautvalget, har sterkt sentralistiske tilrådinger, både når det gjelder bosetting og maktfordeling. Glem tilrådinger fra Demografi-utvalget, Distriktsnæringsutvalget, Energikommisjonen – for å nevne noen.

Regjering og Stortinget må ta til vettet og stoppe den statlige overkjøringen vi nå opplever, øyeblikkelig!