For Bevar villreinen i Rondane, Terje Kleiven (leiar)

Villreinen er spesielle dyr med svært spesialisert adferd som lever i ekstreme miljø. 90 % av all vill fjellrein held nå til i Norge. Ingen andre enn oss kan ta vare på denne arven. Vil vi det? Kan vi det? Kva må vi i så fall gjera?

Det er å håpe at vi i alle fall kan vera samde om utfordringane. I 11.000 år har vi levd saman med grådyret på evig vandring. Men dei siste hundre åra har det vorte sett under eit stort press frå mange kantar. Reguleringsmagasin og kraftliner, vegar, hyttebygging og masseturisme har ført til at dei store villreinområda i dag er splitta opp i 24 mindre område. Villreinen er sett «på bås», som Terje Skogland, ein av våre mest kjente villreinforskarar, uttrykte det. Villreinen treng store areal, vinterbeite, sommarbeite, kalvingsområde, tilgang til beite i randsoner i spesielle tider. Og den treng frie trekkvegar mellom desse. Ein tilstandsrapport våren 2022 viser at ingen av dei nasjonale villreinområde hadde god nok kvalitet. Det lyser «raudt». Også i Rondane.

Det spesielle med villreinområdet i Rondane er at det er smalt og langt. I dei sentrale delane i Sel kommune er topografien med få tronge dalar ei ekstra utfordring for villreintrekka. Det er derfor lett at det blir bygd barrierar. Det ser vi tydeleg eksempel på i aksen Rondvassbu, Per-Gynt, Mysuseter. Masseferdselen her har ført til at reinen i Rondane Nord har vorte delt i to: nord og sør for Ula og store areal med godt beite er lagt brakk. Liknande barrierar finn vi tendensar av på rv. 27 over Venabygdsfjellet og kan lett bli eit resultat i Grimsdalen om vi ikkje gjer noko.

Vi forventar at dette blir av hovudproblemstillingane i arbeidet med tiltaksplanar som Statsforvaltaren nå er i gang med. Og vi forventar at lokale myndigheiter blir med på ein «dugnad», som er nødvendig for å snu utviklinga, og ikkje berre ropar på storsamfunnet. I dette bildet er det nødvendig også å få til ei langt meir restriktiv hyttebygging i randsona til villreinområdet. Og ein lyt vera villig til å sanere turistråk, særleg dei som går aust/vest (på tvers) i området. Å avvikle ein parkeringsplass midt innpå fjellet, er også ein naturleg del av dette.

I dag har vi tilstrekkeleg forskingsbasert kunnskap til å veta kva vi må gjera. Det er først og fremst politisk vilje og mot det skortar på. Det er dessverre ofte slik at når villreininteressene kjem i vegen for næringsutvikling og lokale interesser, er det villreinen som blir den tapande part. For den har jo så store areal likevel. Eit lite nålestikk her og eitt der, kan da ikkje gjera noko. Trur vi! Det er denne tankegangen vi må til livs.

Gjennom kunnskap, samarbeid og dialog må vi tru på at dette let seg gjera.