av Mette Vårdal, historiker

I fjor feiret vi skeivt kulturår, og markerte at det var 50 år siden homofili ble avkriminalisert. Det var også et år da trusselen, en reell trussel om vold mot homofile, ble omgjort til handling. Det er skremmende å se hvordan juni i år, når pride skal markeres, utløser så mye negative kommentarer. Kommentarer som spenner fra hat til tankeløse ytringer. Hvorfor, er det flere som spør, trenger vi pride?

En av grunnen til at vi trenger pride heter Peter Munch Wang. Peter Munch Wang var født i 1792 og var sønn av presten Markus Fredrik Bang Wang som virket i Vågå i årene 1803 til 1814. Moren var Johanne Munch, datter av tidligere Vågåprest Peter Munch. Før Peter Munch Wang dro til Kristiania for å studere, hadde han noen år i prestegarden Ullinsvin. Det var kanskje noen av hans beste år.

En som kjente Peter Munch Wang var Conrad Nicolai Swach, og han skrev om ham i sine erindringer. «Et ypperlig begavet menneske», skrev han, i skoledagene hadde Peter tegner til å bli et lys. I Kristiania gjorde han seg bemerket som skuespiller, og han avla to eksamener ved universitetet. Men så skjedde det som skulle endre livet hans. «Medens han laae ved Universitetet», skrev Swach, «gjorde han paa en af sine Conterbunaler paa den midlertidige Regents paa Grønland et Forsøg paa den græske pederasti i Kjødelig betydning.»

Kort sagt, han hadde forsøkt å ha sex med en studiekamerat. Det var vanlig at studentene, som alle var unge menn, ble innkvartert ikke bare på samme rom, men at de også delte seng. Det var vanligvis ikke noe problem. Swach gir inntrykk av at det heller ikke var selve hendelsen som var problemet, trolig var det et kjent, om ikke akseptert fenomen. Det største problemet var at studiekameraten hadde forårsaket «en skaanselløs Kvalm» som endte med at Peter Munch Wang måtte forlate byen.

Utstøtt fra det gode selskap flyttet han tilbake til Vågå, der moren bodde som presteenke. Han hadde allerede i ung alder hatt «en besynderlig Lyst til kvindeligt Haandarbeide». Dette ble nå en mulighet for å gjør noe nytte, han sydde og hjalp til med matlaging. Han hadde erfaring som skuespiller og en god stemme, og kunne virke både som kokk og kjøgemester i bryllup og gravøl i bygden. Dessverre var det arbeidsoppgaver som ga mer betalt i brennevin enn penger, han ble aldri gammel og endte som en forfallen og alkoholisert mann.

Swach sin beskrivelse gjør inntrykk på meg. En ting er den høyst uventede kulturutvekslingen der en fallert og avdanket halvstudert prest og amatørskuespiller blir brukt som kokk og kjøgemester for bygdefolket. Noe ganske annet, og i denne sammenheng langt viktigere, er Swachs beskrivelse av den unge studentens sosiale fall. Homofili var ikke ukjent, det var ikke skummelt eller farlig. Det var bare uakseptabelt så lenge det ble snakket om. Hadde den som ble utsatt for tilnærmingene bare tidd stille, så hadde det vært greit.

Man kan selvfølgelig også si at det samme kravet om å tie still gjaldt for de som ble utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er like ille. Alt av avvik og uønsket adferd skulle ties ihjel. Det var fasaden som var viktigst, ikke realitetene. Peter Munch Wang sitt problem var ikke hans legning, men at han ikke hadde klart å holde det skjult.

I flere hundreår har majoriteten krevd at homofile og andre skeive og med ulike seksuelle legninger skulle holde det skjult. Det skulle gjemmes vekk, gjøres usynlig og ikke vises. Fordi han ikke klarte det, kjenner vi til historien om Peter Munch Wang og hvordan det ødela livet hans.

Derfor, på grunn av flere hundre år med usynliggjøring, er det viktig med pride. Det er viktig at mangfoldet og friheten synes. Retten til å være seg selv kan ikke bare gjelde i private rom, det er ingen reell frihet. Derfor er offentlig prideflagging, arrangement, parader og oppmerksomhet viktig. Og hver eneste kommentar om at pride er unødvendig er med på å legitimere betydningen av markeringen. Pride er viktig, vi har en lang historie med urett å gjøre opp for.