av Ola Bøye

Eit utriveleg år

2022 er snart historie. For oss her oppe i avkroken vår, har det stort sett vore eit trygt og godt år som vanleg. Men frå fjernsyn, radio og aviser strøymer det inn over oss ein uendeleg straum av tragedier og elendigheit frå ute i verda; turkekatastrofer og svolt, skogbrannar og flaumar og aller verst ein storstilt og brutal krig i Europa. Lokalt har vi det som sagt fortsatt bra, men Noreg går heller ikkje fri. Fattigdomen har returnert til landet, ikkje i små men i store doser. Gratismatkøane aukar utanfor Frelsesarmeen og andre humanitære organisasjonar, lita trøyst er det at i andre europeiske land er det endå verre.

Ei gladnyheit

Midt oppe i all elendigheita har eg registrert ei stor gladnyheit. I år blir Noreg 80 prosent sjølvforsynt med matkorn. Det er historisk; heilt frå hanseat-tida i mellomalderen har Noreg vore avhengig av store mengder importert korn for å dekkje behovet for det daglege brød. Rett nok har 2022 vore eit spesielt godt kornår i Sør-Noreg, men trenden har nokre år vore oppadgåande positiv. Dette er gledeleg spesielt av to grunnar:

For det første. Det gjev større sikkerheit for eigen matforsyning. I år har vi opplevd at matkveiten på verdsmarknaden til tider har vore dyrare enn den prisen norske bønder får betalt. Forhåpentlegvis vil no fleire forstå at det ikkje er sjølvsagt at det alltid vil vera tilgjengeleg kornvare på verdsmarknaden til ein slikk og ingenting i pris.

For det andre har vi det med solidaritet. Vi nordmenn vil gjerne vera verdsmeistrar i å visa solidaritet med fattige folk og land. Auka sjølvforsyning av matkorn gjev oss mindre behov for å kjøpa brødet ut av munnen på dei som svelt. Frå den liberalistiske høgresida får vi stadig høyre at vi må hjelpe dei fattige landa ved å kjøpe mat frå dei. Sannheita er at dei fleste fattige land er avhengige av å kjøpe mat sjølv. Eit aktuelt scenario i ein slik samanheng er den krisa fattige land i Midtausten og Afrika står framfor om eksporten av kornvare frå Ukraina blir vesentleg redusert.

Merkeleg prioritering av nyheiter

Får så ei slik gladsak stor mediadekning? – slett ikkje. Vi som les Bondebladet og Nationen får det nok med oss. Men elles er det minimalt i dei store riksavisene, og heller ikkje stort i det vi ser på skjermen. Det ser ut til av media at det er ei langt større gladnyheit for nasjonen at Haaland har scora hat-trick i Premier League enn at vi har fått historias beste kornavling. Tilsvarande ser det ut til at det er ei langt større tragedie at den same Haaland får ein strekk i låret, enn at tusenvis av dekar med poteter, korn og eng står og rotnar på rot i bløyta, slik det var i Nordland i sommar.

Brød og sirkus

«Folk vil ha brød og sirkus», det var ledemotto for keisarane i det gamle Romerriket. Media våre ser ut til å ha innskrenka mottoet til, «folk vil ha sirkus». Rolla som sirkus er det i våre dagar sporten som ivaretek, spesielt fotballen. Eg vil ikkje bli misforstått som ein fotballhatar, eg har alltid tykt at gode fotballkampar er spanande og topp underhaldning. Men det må gå an å skilja mellom vesentleg og uvesentleg, kva som er underhaldning og kva som er livsnødvendig.

Når folk har hatt det godt lenge, med avrivne røter og lang avstand til jorda som før oss alle, blir verdiprioriteringane overfladiske. Det gjenspeglar seg i det som blir sagt og skrive i media, og ikkje minst det som ikkje blir sagt og skrive der.

Det er gronet som rår

«Det er gronet som rår» skriv, Aukrusten i diktet «gamla». (Gron – av gml. norsk Grjon. Nemning for gryn, men og brukt generelt om umalen og malen kornvare, overlevd i Skjåk og Lom til denne dag som namn på mjøl/kraftfor til husdyr)

«Korn er ikke bare korn, korn er livet» skreiv Hamsun i eit forsvar for jordbruket i avisdiskusjon. Dei var to karar herfrå Ottadalen med røtene festa i jorda og dei kunne både tenkja og skriva.

Utsagnet om at «det er gronet som rår» står seg, om det er dei færraste i dag som har reflektert på det. Sannheita i Hamsuns ord «korn er livet» får no millionvis av fattige i Afrika, Midt-Austen og andre stadar kjenne smerteleg på livet. Når kornet blir borte blir og moglegheita for å leva borte.

Her i landet har vi kompetanse og økonomi til å auke kornberedskapen både ved å auke produksjonen og skikkeleg beredskapslagring. Rett nok er det begrensa areal som er eigna til korndyrking, men bøndene har oppnådd mykje ved å auka avling pr. dekar og høgare kvalitet. Og meir kan dei nok oppnå, forsking og økonomisk stimuli må til. Det er vilje og vett hjå politikarane det skortar på.