Bodil har aldri lagt skjul på at ho slit med psykisk sjukdom og at sjukdomen vart med på flyttelasset til Skjåk. Få fyrste stund har ho vore open om dette, nå seinast gjennom ein status på Facebook:

«Når jeg skjønner at depresjonen har satt seg i hodet mitt, prøver jeg å minne meg selv på at jeg tross alt har bygd meg et godt liv. En mann jeg elsker, og som elsker meg. Et trygt og godt hjem på en fantastisk plass. Gode venner og familie, gode vaner, og gode valg som jeg vet er bra for meg. Jeg prøver også å minne meg på at det går over, og at jeg ikke pleier å ha det sånn.

Blir det for svart, kan jeg komme til å ikke klare å minne meg på de gode tingene, og jeg kan komme til å tro at jeg alltid har hatt det så tungt, og alltid vil ha det sånn. Den smertefulle klumpen i halsen vil verken opp eller ned. Ensomheten er enorm og verden trist og grå.

Da kan jeg komme til å trenge hjelp til å minne meg på at det går over. Og jeg har lært meg til å be om hjelp. Det tok meg mange år å lære å si det høyt. Jeg klarer fortsatt nesten ikke vise fram smerten, men nå kan jeg fortelle om den. Og det har hjulpet mye.

Kjenner du på noe lignende? Ikke sitt alene med tankene. Jeg lover, du er ikke alene, og du er ikke plagsom for andre. Snakk om det. Med en venn, med legen din, en psykolog, hvem som helst. Jeg vet at terskelen kan være utrolig høy, og du må kanskje ta skikkelig sats for å si det. Men gjør det, det er verdt det. Det handler om å finne verktøy som gjør at vi holder ut mens det står på. Snakke om det er en av dem».

– Så mykje rosenraudt

– Det er så mykje rosenraudt på sosiale media, kanskje ei falsk verkelegheit. Eg let meg provosere av det enkelte gonger og hadde bestemt meg for at neste gong eg vart sjuk så skulle eg fortelja om det. Dei fleste har sitt å stri med og einkvan må tore å seia noko.

Styrke i det svake

Men korleis klare å ta det steget, brette ut ein «usynleg» sjukdom på Facebook? Det skal vera styrke i det svake for å få til det.

– Eg tok meg ein skitur, tok sats og byrja å skrive. Eg brukte svært lang tid på den fyrste setninga, men så losna det.

Einsemd

Bodil slit i periodar med depresjon og tunge tankar.

– Når eg blir deprimert, slit eg med ei vanvitig kjensle av einsemd. Sjølv om eg er så heldig å ha Tom og sjølv om eg har gode vener.

Det er ikkje like enkelt å styre kjensler som å styre fornuft eller det vi kan kalle rasjonelle tankar.

– For meg er det iallfall viktig å vera den ein er, sjølv om tankane og livet kan vera vanskeleg.

Middels er godt nok

Bodil har erfaring i det å vera psykisk sjuk. Like gjerne som andre deler sine erfaringar om likt og ulikt, tykkjer ho det er fint å kunne dele sine. Ho har mellom anna halde foredrag om psykisk helse og «uhelse» og vore på Skjåk ungdomsskule og prata med elevane der.

– Å bli psykisk sjuk er noko mange blir, og dette temaet burde hatt større plass i skulen. Eg vart overvelda over responsen eg fekk frå dei unge. Eg veit ikkje om det er fleire som blir psykisk sjuke i dag enn tidlegare. Kanskje det er ein kombinasjon av at det har vorte vanlegare å prate om det og presset dei unge blir utsette for? Dette med å vera middels er liksom ikkje godt nok. Middels er godt nok, og einkvan må til og med vera sist på ei «resultatliste». Ein må våge å ikkje ta seg sjølv så høgtideleg. Sjølv likar eg svært godt å buldre, men eg er da ikkje flink og ikkje har eg kropp til det, skrattar ho. Likevel er eg med fordi det er moro.

Opplevingar

Naturopplevingar og maling gjev Bodil store opplevingar. Ho og mannen går kvar sommar i fjellet meir eller mindre tre veker i strekk. Maleria til Bodil gjev også andre menneske gode opplevingar, men når ho er sjuk, klarar ho ikkje å male.

– Da har eg ikkje initiativ til noko, ikkje til å male eller andre ting.

Likevel går dagane - dei må og skal gå. Bodil og Tom har sine meir eller mindre faste ting dei gjer saman og Bodil har gode vener ho kan støtte seg på.

– Snakk

– Det er viktig å ha einkvan å snakke med. Det er ikkje synleg å slite psykisk og ingen plukkar utan vidare opp at ein har det vanskeleg. Før var eg nok flink til å skjule at eg sleit, men det blir feil i lengda.

Bodil skjønar at ein kan vera redd for å skyve folk unna seg viss ein tek til å prate om at ein slit psykisk, men ho har aldri fått negativ respons på det sjølv.

Det fekk ho heller ikkje på Facebook-oppdateringa si. Ho vel å leve slik ho er, akseptere det. Akseptere at ho einkvan gongen har det vondt og at noko av det som hjelper henne er å prate om det.

Alternativet er ikkje noko alternativ.